Annonsen fra andre siden av fjorden
Camilla, 42 · Moss
Jeg hadde filtrert på nærheten, slik man gjør, og derfor dukket han opp. Det er noe folk i Moss glemmer: når du søker etter noen i nærheten, får du også dem som bor rett over vannet. Horten ligger ti kilometer unna i luftlinje og en halv time med ferge, og det er kortere enn fra leiligheten min på Jeløy til søsteren min på Melløs i rushtiden. Annonsen hans lå mellom to fra Rygge, og det sto én setning øverst som jeg ble sittende og se på: Jeg ser lysene dine hver kveld, jeg bare kommer meg aldri over.
Han het Stian, var førtifem, og resten av annonsen var ganske vanlig. Skilt, to barn annenhver uke, ville treffe en voksen dame uten at det skulle bli en søknad om samboerskap. Men den første setningen satt i meg i to dager. Jeg bor med utsikt vestover, og jeg har sett de lysene på Horten-siden hver eneste kveld i elleve år uten å tenke på at det bodde noen der som så tilbake. Jeg svarte til slutt med én setning selv: Fergen går hver time til halv elleve. Det er ingen unnskyldning igjen.
Han svarte etter tjue minutter, og så skrev vi sammen i ni dager. Det var uvanlig gode meldinger. Han jobbet i et verksted, hadde tenkt å flytte til Moss en gang på totusenogtolv og aldri gjort det, og han spurte om ting ingen har spurt meg om på år. Etter en uke ble det en annen tone i det. Det begynte med at han lurte på hva jeg hadde på meg, og det endte klokka halv to på natta med en beskrivelse av hva han ville gjort hvis jeg hadde stått i kjøkkenet hans, og jeg leste den tre ganger før jeg klarte å sove. Jeg hadde lest hundrevis av sexannonser det siste året uten å svare på en eneste, og jeg fant aldri ut hva som gjorde at akkurat denne fikk meg til å skrive.
Vi ble enige om fergen. Ikke Moss, ikke Horten, men selve overfarten, klokka ni en torsdag kveld, fordi da er den nesten tom. Det var min idé. Jeg ville ha et møte med en fastsatt lengde på tretti minutter, der ingen av oss kunne bli sittende og se på klokka og lure på hvordan man kommer seg ut av det. Han skrev at det var det rareste forslaget han hadde fått, og at han skulle ha på seg grå jakke og stå ute på dekk selv om det var oktober og kaldt.
Han sto ute på dekk. Jeg kom opp trappa og så ryggen hans mot rekkverket og lysene fra Moss som ble mindre bak ham, og jeg brukte ti sekunder på å puste før jeg gikk bort. Han snudde seg da jeg var to meter unna. Det første han sa var at jeg var høyere enn han hadde trodd, og det andre var at han hadde stått i sytten minutter i den vinden fordi han kom med forrige ferge og ikke turte å gå inn. Da lo jeg, og alt det vanskelige forsvant på ett sekund.
Vi fikk tretti minutter, og vi brukte dem. Vi sto tett ved rekkverket fordi det var den eneste måten å høre hverandre på i vinden. Han luktet verksted og noe reint over det. Halvveis ute på fjorden, midt mellom byene, snudde han seg mot meg og spurte om han fikk lov, og jeg nikket, og han kysset meg med kald nese og varm munn mens fergen dunket under oss. Jeg husker at jeg tenkte at nå er vi nøyaktig like langt fra hans seng som fra min, og at jeg allerede hadde bestemt meg.
Vil du svare på en annonse selv?
Kvinnene i novellene fant mannen sin gjennom en annonse her. Velg byen din, les annonsene og send et svar i kveld.
Se sexannonser i din byDa vi la til i Horten, ble jeg om bord. Han gikk ikke i land. Vi satt inne i salongen på vei tilbake til Moss som to tenåringer, med hendene hans under jakka mi og et ektepar tre rader bak som tydelig hadde oppfattet situasjonen. Vi rakk ikke engang å bli ferdige med den samtalen vi hadde begynt på. Da vi kom i land igjen, gikk vi opp fra fergeleiet mot Jeløy uten å diskutere det, og han holdt rundt meg hele veien for at vi skulle gå fortere. Han rakk å si at han ikke hadde noen planer om å gå i land i Horten den kvelden, og at han hadde tatt med seg en ren skjorte i sekken i tilfelle, og jeg lo av ham hele veien over.
Inne i leiligheten min slo jeg ikke på lyset. Vi sto i stua med utsikten mot Horten-siden bak oss, og der, endelig, fikk jeg se ham ordentlig: han tok av seg jakka og sto der med skjortebrystet og de armene, og så ventet han på meg i stedet for å kaste seg over meg. Jeg gikk bort og begynte med knappene. Han lot meg holde på. Da jeg var ferdig, løftet han meg opp og bar meg de fire skrittene til sofaen, og jeg husker at jeg lo inn i halsen hans hele veien.
Han kledde av meg langsomt, som om han ikke hadde noen ferge å rekke. Han begynte med munnen på innsiden av kneet og gikk hele veien opp, og han ble liggende der lenge, altfor lenge, til jeg holdt ham fast med begge hender og sa navnet hans høyt. Jeg kom på sofaen med føttene hans i den andre enden og hele fjorden liggende svart utenfor vinduet. Etterpå lå han med pannen mot magen min og sa ingenting på et helt minutt, og det var kanskje det fineste av alt.
Vi flyttet oss inn på soverommet etter det, og der var han en annen. Han holdt håndleddene mine over hodet mitt mot madrassen og gjorde det hardt, og jeg ba om mer og fikk mer, og senga slo mot veggen på en måte jeg måtte tenke på dagen etter da jeg møtte naboen i trappa. Den andre gangen, mot morgenen, var langsom og nesten stille, med meg på siden og ham bak meg og hånda hans over munnen min bare fordi jeg ba om det.
Han tok første ferge klokka fem for å rekke jobb. Jeg sto i vinduet med kaffe og så den krysse over mot lysene på andre siden, og det var første gang i elleve år at jeg så på den båten og visste nøyaktig hvem som sto om bord. Han sendte melding da han var i land: Samme ferge neste torsdag? Jeg svarte ja før jeg rakk å tenke.
Det har blitt torsdager siden da. Ikke hver torsdag, og vi har aldri sagt at det er en avtale. Noen ganger tar han fergen hit, noen ganger tar jeg den dit, og to ganger har vi bare møttes om bord og reist frem og tilbake to ganger fordi ingen av oss hadde tid til mer enn det. Ingen av oss har brukt ordet forhold. Vi har ikke møtt hverandres barn, og vi snakker ikke om jul.
Det jeg tenker mest på er hvor nært det var hele tiden. Elleve år med de lysene i vinduet, og alt som skulle til var at jeg krysset av for nærheten i en søkeboks og leste en kontaktannonse skrevet av en mann som så på mine lys. Jeg vet ikke hvor lenge torsdagene varer. Men jeg har begynt å skrive min egen annonse nå, min første på elleve år, og den begynner med en setning jeg har stjålet: Jeg ser lysene dine hver kveld.





