Annonsen jeg la ut halv sju en fredag

Marte, 29 · Fredrikstad

Planen for fredagen røk klokka halv sju. Venninnen min i Sarpsborg fikk feber, konserten på Blå Grotte ble avlyst, og jeg sto ferdig sminket i leiligheten på Kråkerøy med et glass vin i hånda og ingen steder å gå. Jeg er tjueni og har bodd i Fredrikstad hele livet, og jeg vet nøyaktig hvor kjedelig en fredag kan bli hvis man lar den. Så jeg gjorde noe jeg hadde tenkt på i månedsvis uten å tørre. Jeg åpnet siden med sexkontaktannonser, den jeg hadde lest i skjul som om jeg forsket på noe, og la ut min egen. «Kvinne, 29, Fredrikstad. Planene mine røk. Ledig i kveld, og bare i kveld. Vil ha en mann som kan møte meg innen to timer, som er høflig, ren og ikke redd for å si hva han vil. Ikke skriv hvis du bor lenger unna enn fergen.»

Jeg tenkte det ville ta en time før noen så den. Det tok fire minutter. Jeg satt i sofaen og så meldingene komme inn, og det var som å ha åpnet et vindu i en tett leilighet. Noen var lange og kjedelige, noen var bare et bilde jeg ikke hadde bedt om, og noen var så forsiktige at jeg ble lei før jeg hadde lest ferdig. Jeg lærte mer om menn i Østfold på tjue minutter enn på ti år med å gå ut i sentrum. Så kom det en som var tre linjer. «Jeg står på Byferga nå, på vei fra Gressvik. Jeg kan gå av ved Gamlebyen om ti minutter, eller bli om bord til Kråkerøy om tjue. Du velger.» Jeg leste den tre ganger. Det var noe med at han allerede var i bevegelse. Han spurte ikke om han skulle komme. Han spurte hvor.

Jeg svarte: «Bli på fergen. Jeg kommer om bord ved Kråkerøy.» Så tok jeg på meg jakken og gikk ned til brygga, og jeg husker at jeg lo for meg selv hele veien nedover, en nervøs latter jeg ikke klarte å stoppe. Byferga er gratis og går hele kvelden, og alle i Fredrikstad har stått på den tusen ganger uten å tenke over det. Jeg hadde aldri stått på den med hjertet i halsen før. Den kom glidende inn mot kaia med lysene på, og jeg så ham med en gang. Han sto bak i båten, med hendene i lommene, og så rett på meg som om han visste. Han var kanskje trettifem. Mørkt, kort hår, skjegg som ikke var helt ryddig, og et smil han ikke prøvde å skjule.

«Marte?» sa han. Jeg hadde ikke skrevet navnet mitt. «Du ser ut som en som nettopp har lagt ut en annonse,» sa han, og det var så frekt og så riktig at jeg bare gikk bort og stilte meg ved siden av ham ved rekka. Fergen la fra. Vi sto og så Glomma gli forbi, mørk og bred, med lysene fra sentrum på den ene siden og de gamle vollene på den andre. Han het Jonas. Han hadde vært på middag hos søsteren på Gressvik og hadde lest annonsen min i det han gikk om bord. «Jeg tenkte: enten er dette den beste fredagen på lenge, eller så er det en jeg kan le av på mandag.» «Og?» sa jeg. «Jeg vet ikke ennå,» sa han, og la hånden sin over min på rekka. Den var varm. Min var ikke det.

Vi gikk av i Gamlebyen. Det var mørkt mellom de gamle husene, brosteinen var våt etter en regnskur jeg ikke hadde merket, og det var nesten ingen ute. Vi gikk langs vollene uten å snakke så mye. Han spurte om jeg hadde gjort dette før, og jeg sa nei, og han sa at det hadde ikke han heller, ikke på denne måten, at han pleide å svare på annonser og aldri høre noe igjen. «Så dette er ikke normalt,» sa jeg. «Ingenting av dette er normalt,» sa han. «Det er det som er bra.» Ved det gamle kruttårnet stanset han, snudde meg mot seg og kysset meg, og det var ikke et forsiktig kyss. Det var et kyss som sa at han hadde lest annonsen og trodd på den. Jeg kjente det i knærne.

Han bodde på Cicignon, ti minutter å gå. Leiligheten var liten og ryddig, med bøker langs veggen og en sykkel i gangen. Han tok av meg jakken, og så sto vi i den smale gangen og kysset til jeg måtte ta tak i sykkelstyret for å holde balansen. Han lo mot munnen min. Så løftet han meg, faktisk løftet meg, og bar meg de tre skrittene inn til sengen, og jeg tenkte at dette var det jeg hadde skrevet at jeg ville: en som ikke var redd for å si hva han ville. Han sa det ikke. Han gjorde det. Og jeg, som alltid har hatt en plan for alt, hadde ingen plan i det hele tatt.

Han kledde av meg sakte, men ikke forsiktig. Han dro genseren over hodet mitt og holdt armene mine over hodet et øyeblikk, og så på meg, og jeg kjente at jeg rødmet fra halsen og ned. Så bøyde han seg og kysset brystene mine, ett om gangen, til jeg ba ham fortsette nedover. Han fortsatte nedover. Han lå på kne foran sengen med hendene under lårene mine og munnen mot meg, og jeg holdt fast i sengekanten og så opp i taket og hørte meg selv si navnet hans, et navn jeg hadde visst i førti minutter. Han tok seg tid. Han lyttet til meg, til pusten min, og han sluttet ikke før jeg dro ham opp etter håret.

Da han kom inn i meg, lå jeg på ryggen med ansiktet hans over mitt, og han så på meg hele tiden. Jeg pleier å lukke øynene. Jeg lukket dem ikke. Han var langsom først, så mindre langsom, og han spurte meg, lavt, om det var slik jeg ville ha det, og jeg sa ja, og han sa «si det», og jeg sa det. Jeg sa ting jeg aldri hadde sagt høyt til noen. Jeg kom med hendene i ryggen hans og beina rundt ham, og han fulgte etter med pannen mot skulderen min og en lyd jeg kjente i hele kroppen. Etterpå lå han tungt på meg, og jeg ville ikke at han skulle flytte seg.

Vi lå og hørte en buss gå forbi nede i gata. Han hentet vann. Vi snakket om ingenting, om søsteren hans, om jobben min på sykehuset på Kalnes, om at siste ferge gikk i ellevetiden. «Vil du at jeg skal gå?» spurte jeg. «Jeg vil at du skal gjøre det du skrev,» sa han. «Bare i kveld.» Og det var rart hvor godt det gjorde, at han holdt meg til mine egne ord i stedet for å be om et nummer. Jeg kledde på meg, han fulgte meg ned til fergeleiet ved Gamlebyen, og vi kysset én gang til på kaia mens fergen la til, som to som visste at det var siste gang, og ikke var triste over det.

Jeg sto bak i båten på vei over til Kråkerøy og så lysene hans bli mindre. Det var kaldt, og jeg var varm, og jeg tenkte at hele byen lå der som den alltid hadde gjort, med fergene og broene og Glomma i midten, og at jeg hadde bodd her i tjueni år uten å vite at den også kunne være dette. En mann på fergen så på meg og så bort. Jeg lurte på om det syntes. Jeg håpet nesten det gjorde det.

Jeg slettet ikke annonsen. Jeg endret den. Den sier fortsatt «bare i kveld», men jeg legger den bare ut når jeg mener det, når en plan ryker og jeg står ferdig sminket med ingen steder å gå. Det har skjedd to ganger til siden den fredagen. Jonas svarte den ene gangen, og det var like bra og helt annerledes. Den andre gangen svarte noen andre, en som gikk av ved Gamlebyen i stedet for å bli om bord, og det er en annen historie. Det jeg vet, er at Byferga fortsatt går hele kvelden, at det alltid står noen bak i båten og leser noe på telefonen, og at jeg aldri mer kommer til å tro at en fredag i Fredrikstad er kjedelig. Det er bare et spørsmål om hvem som leser en sexannonse akkurat i det fergen legger fra.