Jeg svarte på annonsen hans i regnet

Kristin, 41 · Bergen

Det regnet slik det bare regner i Bergen, ikke ovenfra men fra siden, og jeg hadde ikke vært ute av leiligheten siden fredag. Jeg bodde på Nordnes den gangen, i en toroms med skjeve gulv og utsikt mot Puddefjorden hvis jeg lente meg langt nok ut av kjøkkenvinduet. Jeg var førtien, nyskilt for andre gang, og jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ha en mann til på lenge. Det jeg ikke hadde bestemt meg for, var hva jeg skulle gjøre med kroppen i mellomtiden.

Jeg hadde ikke tenkt å lese sexannonser den søndagen. Jeg hadde tenkt å lese en bok. Men boken var kjedelig, og telefonen lå der, og jeg hadde en venninne som hadde nevnt at hun leste slike annonser «bare for moro», og jeg tenkte at jeg kunne gjøre det samme. Så jeg scrollet. De fleste var akkurat som forventet, enten for pene eller for stygge. Men så kom det én som stoppet meg. «Mann, 45, Nordnes. Bor alene, jobber for mye, savner å ta på noen som vil bli tatt på. Ingen krav, ingen løfter. Hvis du bor i nærheten og har lyst, si ifra.»

Nordnes. Han bodde på Nordnes. Det er ikke et stort område, det er en tange med noen hundre hus, og jeg satt og så ut på regnet og tenkte at han kanskje satt bak ett av de vinduene jeg kunne se herfra. Jeg leste annonsen fire ganger. Det var tonen som gjorde det. Han ba ikke om noe, han la bare frem det han hadde. Jeg hadde levd med to menn som lovet og lovet, og her var en som sa at han ikke lovet noe som helst. Det var det mest ærlige jeg hadde lest på lenge.

Jeg svarte. Jeg skrev at jeg også bodde på Nordnes, at jeg også var alene, og at jeg ikke helt visste hva jeg drev med. Han svarte etter et kvarter. Han skrev at han het Håkon, at han satt og så på det samme regnet, og at han kunne gå bort på et kvarter hvis jeg ville, eller på en uke hvis jeg trengte det. Jeg sa: i dag. Jeg sa: klokken syv. Jeg sa: ta med noe å drikke, jeg har ingenting i huset. Så gikk jeg i dusjen og sto der til vannet ble kaldt.

De tre timene før han kom var de lengste jeg har hatt. Jeg ryddet leiligheten, og så rotet jeg den til igjen fordi den så for ryddig ut, som om jeg hadde forberedt meg. Jeg skiftet sengetøy og angret på det. Jeg tok på en kjole og tok den av og tok på jeans og en genser, for det var det jeg ville ha hatt på meg en vanlig søndag, og dette skulle være en vanlig søndag som bare tilfeldigvis endte annerledes. Klokken halv syv sto jeg ved vinduet og så ned på Nordnesveien og prøvde å gjette hvilken av mennene med paraply som var ham. Ingen av dem var det.

Han kom klokken syv med en flaske rødvin under jakken og regn i håret. Han var mindre pen enn jeg hadde forestilt meg, og bedre. Han hadde et bredt ansikt med et arr i øyenbrynet, og hendene hans var grove, som om han jobbet med dem. Han hilste litt klosset i døra, og det gjorde meg roligere enn noe han kunne ha sagt. Vi satt i sofaen og drakk vin og snakket om regnet og om at Nordnes pumpen var stengt igjen, og jeg husker at jeg tenkte: nå må en av oss gjøre noe, ellers blir dette bare en søndag med en fremmed.

Det var jeg som gjorde det. Jeg satte fra meg glasset, tok hånden hans og la den på låret mitt. Han så på meg et øyeblikk, og så kysset han meg, og det var ikke klosset i det hele tatt. Det var som om han hadde ventet på lov. Han la meg ned i sofaen og knappet opp skjorten min sakte, én knapp om gangen, med de grove hendene, og da han fikk den av, la han ansiktet mot magen min og pustet inn som om han hadde savnet nettopp det.

Vi kom oss inn på soverommet på en eller annen måte. Gulvet knirket under oss, regnet slo mot vinduet, og han kledde av meg resten mens han fortalte hva han så, lavt, ved øret mitt. Det var lenge siden noen hadde snakket til meg slik. Han la meg på ryggen og tok seg tid med brystene mine, og så gikk han lenger ned, og det var da jeg skjønte at annonsen hadde vært helt sann. Han savnet å ta på noen som ville bli tatt på. Han gjorde det som om det var det eneste han ville i hele verden.

Da han endelig kom inn i meg, gjorde han det langsomt og så på meg hele tiden, og jeg måtte lukke øynene fordi det ble for mye. Han var tung og varm og stødig, og han gjorde ingenting fort. Jeg satte meg over ham etter en stund og red ham med hendene hans på hoftene mine, og han sa navnet mitt, som han hadde fått vite for tre timer siden, som om han hadde sagt det i årevis. Jeg kom med pannen mot pannen hans. Han kom like etter, med hendene stramt rundt ryggen min.

Vi lå etterpå og hørte på regnet. Jeg hadde glemt hvordan det var å ligge ved siden av en kropp som ikke skyldte meg noe. Ingen regning som skulle gjøres opp, ingen samtale som ventet i morgen, ingen som skulle bli sur fordi jeg sov på min side av sengen. Bare en varm mann fra fire hundre meter unna, som pustet rolig mot skulderen min. Han lå og strøk meg over armen med baksiden av fingrene, opp og ned, og jeg ventet på at jeg skulle kjenne den kjente uroen, trangen til å få ham ut av leiligheten, men den kom ikke. Han spurte ikke om han kunne bli. Han spurte om jeg ville at han skulle gå, og da jeg sa at jeg ikke visste, sa han at da ble han til jeg visste det. Han gikk klokken ett. Regnet hadde ikke gitt seg.

Jeg så ham aldri igjen, og det var riktig. Vi skrev noen ganger etterpå, korte, hyggelige meldinger, og så ebbet det ut, slik det skulle. Annonsen hans er borte nå, jeg sjekket. Kanskje fant han noen fast, kanskje ble det nok. Det var akkurat det han hadde skrevet: ingen krav, ingen løfter. Jeg fikk en kveld, og den kvelden var mer enn to ekteskap hadde gitt meg på lenge.

Nå sitter jeg her, i en annen leilighet, på Møhlenpris denne gangen, og det regner igjen, selvfølgelig. Jeg har begynt å lese sexkontaktannonser på nytt, ikke for moro, jeg vet bedre enn det nå. Jeg leser dem for å finne den tonen igjen, den som ikke ber om noe. Og jeg har fått lyst til å skrive en selv. Tre setninger. Ingen krav, ingen løfter. Hvis du bor i nærheten og har lyst, si ifra.

Jeg tror kanskje jeg gjør det i kveld. Det er søndag, og det regner fra siden, og det er fortsatt noen hundre vinduer på Nordnes jeg kan se fra kjøkkenet mitt hvis jeg lener meg langt nok ut.