Han hadde skrevet nesten samme annonse
Elise, 31 · Kristiansund
Jeg la ut min første kontaktannonse en søndag i november, etter tre uker med utkast i notatappen. Jeg var trettien, hadde flyttet tilbake til Kristiansund fra Trondheim halvannet år tidligere, og hadde oppdaget det alle som flytter hjem oppdager: at byen er liten, at alle vet hvem faren din er, og at det å gå på byen for å treffe noen ender med at du står og snakker med en du gikk i klasse med på ungdomsskolen. Så jeg skrev en annonse i stedet, og jeg brukte lang tid på å gjøre den til min egen.
Den var på seks linjer. Jeg skrev at jeg ikke var ute etter noe stort, men heller ikke etter noe slurvete. Jeg skrev at jeg helst ville møtes på dagtid første gang, at jeg ikke orker menn som sender bilder uoppfordret, og at jeg bodde på Kirkelandet og var villig til å ta sundbåten for en god grunn. Den siste linja var jeg spesielt fornøyd med: Jeg vil heller ha noen som er nær og voksen enn noen som er perfekt og langt unna.
Åtte dager senere satt jeg på jobb og bladde gjennom nye annonser i nærheten, mest for å se hva jeg konkurrerte mot, og så kom den. En mann på trettifire på Innlandet. Seks linjer. Ikke noe stort, men ikke noe slurvete. Helst dagtid første gang. Ingen uoppfordrede bilder. Og nederst: Jeg vil heller ha noen som er nær og ordentlig enn noen som er perfekt og på andre siden av landet. Jeg satt og leste den fire ganger med varmen stigende i ansiktet.
Jeg skrev til ham samme ettermiddag, og jeg var ikke hyggelig. Jeg skrev: Har du kopiert annonsen min? Han svarte etter tolv minutter, og svaret var et skjermbilde med dato. Hans annonse hadde ligget ute i fem uker. Min var åtte dager gammel. Under skjermbildet hadde han skrevet: Jeg holdt akkurat på å skrive det samme til deg, men jeg fant datoen først. Jeg har aldri ønsket meg så inderlig å kunne slette en melding som jeg gjorde det sekundet.
Han het Anders Magne, han jobbet på et laboratorium på Nordlandet, og han hadde en humor som lå ganske tørt. Han begynte å kalle det plagiatsaken. I to uker skrev vi hver eneste kveld, og vi fant ut at vi var enige om absurd mange ting: at folk som skriver at de er glad i å le er suspekte, at vinteren her ute er finere enn sommeren, at Operaen er bedre enn byen fortjener. Så en kveld skrev han at hvis vi hadde skrevet nøyaktig samme annonse, burde vi finne ut om vi var like i virkeligheten også. Han innrømmet en kveld at han hadde lest min annonse tre ganger før han turte å svare på meldingen min, og at han var lettet over at jeg hadde vært sur, for da visste han i hvert fall at jeg mente noe med den.
Vi møttes på dagtid, slik begge annonsene forlangte. En tirsdag klokka elleve, kaffe på Kirkelandet, en time før han skulle på skift. Det snødde vått den dagen og alt var grått og gult og vakkert på den måten bare denne byen klarer. Han satt allerede der da jeg kom, med to kopper på bordet, og det første han sa var at han hadde bestilt til meg det jeg hadde skrevet at jeg drakk, for det sto i meldingene mine fra fjerde november. Jeg ble sittende og se på ham i tre sekunder for lenge.
Vil du svare på en annonse selv?
Kvinnene i novellene fant mannen sin gjennom en annonse her. Velg byen din, les annonsene og send et svar i kveld.
Se sexannonser i din byVi snakket til han måtte gå. Da han reiste seg, ble jeg sittende igjen med en følelse jeg ikke hadde hatt på flere år, den der ubehagelige, gode uroen. Han sendte melding fra jobb en halvtime senere: Jeg er ferdig klokka sju. Jeg bor fire minutter fra sundbåtkaia på Innlandet. Du skrev at du var villig til å ta båten for en god grunn. Jeg svarte med ett ord, og så gikk jeg hjem og skiftet fire ganger som en sekstenåring.
Sundbåten tar syv minutter. Jeg sto ute i kulden hele veien, selv om det var plass inne, fordi jeg trengte luft mot ansiktet. Det er noe eget ved å reise over vann til noen, selv om det bare er over en sund i din egen by. Lysene fra Kirkelandet lå bak meg og Innlandet kom nærmere, og jeg husker at jeg tenkte at hvis dette ble en katastrofe, var det bare syv minutter tilbake. Han sto på kaia med hendene i lommene da vi la til.
Vi kom oss gjennom omtrent halve middagen han hadde laget. Jeg satt på den ene siden av bordet hans og han på den andre, og samtalen gikk tregere og tregere, og til slutt sa han rett ut at han ikke klarte å konsentrere seg om maten. Jeg sa at jeg heller ikke gjorde det. Da reiste han seg og kom rundt bordet, og jeg snudde meg på stolen mot ham, og han tok ansiktet mitt i begge hender før han kysset meg. Jeg husker lyden av en gaffel som falt i gulvet.
Han løftet meg opp på kjøkkenbenken og ble stående mellom bena mine, og han var ikke forsiktig lenger. Genseren min havnet et sted i nærheten av vasken. Han hadde varme hender og kalde fingertupper, og han fant ut av kroppen min altfor fort for en som nettopp hadde sittet og snakket om laboratoriearbeid. Jeg dro ham inntil meg med hælene, og han lo mot halsen min og spurte om jeg alltid hadde det så travelt. Jeg sa at jeg hadde brukt åtte dager på en annonse og to uker på ham, og at det holdt.
Soverommet hans hadde vindu rett mot sundet, og jeg så lysene fra min egen bydel i vinduet mens han kledde av meg resten. Han brukte lang tid med munnen, og han var av den typen som ser opp for å sjekke ansiktet ditt, og som gjør mer av akkurat det du reagerer på. Jeg kom første gang med hånda mi over min egen munn, og han fjernet den og sa at han bodde alene. Andre gang var med ham over meg, sakte først og så ikke sakte i det hele tatt, og med senga slående mot veggen.
Jeg tok første sundbåt tilbake dagen etter, klokka ti over seks om morgenen, sammen med fire folk på vei til jobb og en mann med fiskekasse. Jeg satt inne denne gangen, med håret rotete under lua og hele kroppen øm, og jeg klarte ikke å slutte å smile. En dame jeg kjenner fra butikken satt tre seter unna og spurte om jeg hadde vært tidlig ute. Jeg sa ja. Det var teknisk sant. Jeg satt der og tenkte at hele byen ville visst det innen helgen hvis noen fant ut av det, og for første gang siden jeg flyttet hjem, brydde jeg meg ikke.
Vi ser hverandre fortsatt, og vi kaller det fortsatt plagiatsaken. Ingen av oss har slettet annonsen sin. Jeg har lest hans mange ganger siden, og den betyr noe annet nå enn den gjorde i november. Det eneste jeg har gjort, er å legge til en linje nederst i min egen: Skrevet før jeg leste din. Jeg vet ikke hvor lenge dette varer, og jeg tenker egentlig ikke på det. Men jeg leser fortsatt nye annonser hver uke, og hver gang jeg ser en som er nesten som min, stopper jeg litt opp.





