Min første annonse tok fire utkast

Hedda, 34 · Oslo

Det første utkastet var altfor langt. Jeg satt ved kjøkkenbordet i leiligheten på Majorstuen med en kopp te som ble kald, og skrev som om jeg søkte jobb. Hvem jeg var, hva jeg likte, hva jeg ikke likte, hvorfor jeg gjorde dette. Jeg leste det gjennom og skjønte at ingen mann på jorden ville komme seg gjennom det avsnittet uten å miste interessen. Jeg slettet alt. Det andre utkastet var for kort og for frekt, som om jeg spilte en rolle jeg hadde sett på film. Det tredje var bare trist. Jeg lukket laptopen og gikk og la meg.

Det var ikke slik at jeg var desperat. Jeg var trettifire, jeg hadde en jobb jeg likte i et forlag på Solli plass, jeg hadde venninner og en søster som ringte for ofte. Men det var to år siden sist noen hadde tatt på meg med hensikt, og jeg hadde begynt å legge merke til hvordan jeg strakk meg etter det. En hånd på ryggen på T-banen. En kollega som lente seg litt for nær for å se på skjermen min. Jeg ville ikke ha en kjæreste. Jeg ville bli tatt på skikkelig, av en som visste hva han gjorde, og så ville jeg gå hjem.

Det fjerde utkastet skrev jeg på mobilen på trikken mot Frogner en tirsdag. Fire linjer. «Kvinne, 34, Oslo vest. Vil ha en voksen mann som tar seg tid. Ikke noe mer enn det, ikke noe mindre. Skriv noe som viser at du har lest dette.» Jeg la det ut på siden med sexkontaktannonser før jeg gikk av ved Frogner plass, og så gikk jeg inn på en kafé og bestilte en cortado jeg ikke klarte å drikke.

Det kom svar med en gang, selvfølgelig. De fleste var det jeg hadde fryktet: et bilde, en setning, av og til ikke engang en setning. Jeg slettet dem uten å lese dem ferdig. Men etter tjue minutter kom det ett som var annerledes. Han het Jonas, skrev han, han var førtiett, og han hadde lagt merke til at jeg skrev «tar seg tid». Han spurte om jeg mente det bokstavelig, for i så fall hadde han en hel kveld å bruke, og han hadde ikke tenkt å bruke den på å skynde seg. Så skrev han at han bodde på Bislett og at han ikke kom til å sende bilde før jeg spurte om det.

Jeg satt på kafeen til den stengte. Damen bak disken begynte å sette stoler opp på bordene rundt meg, og jeg satt fortsatt der med telefonen i hånden og skrev til en fremmed mann på Bislett som om det var det mest naturlige i verden. Da jeg endelig gikk ut i Bogstadveien, var det blitt mørkt, og jeg husker at jeg tenkte at ingen som gikk forbi meg kunne se det på meg. At jeg hadde lagt ut en sexannonse for tre timer siden og allerede hadde funnet en jeg ville møte. Det føltes som en hemmelighet jeg bar på inne i jakken.

Jeg spurte om bilde etter en time. Han så ut som en som gikk på jobb i dress og tok den av med lettelse. Grått i tinningene, brede hender, et ansikt som så ut som det hadde smilt mye. Vi skrev frem og tilbake resten av kvelden, og jeg la merke til at jeg ikke lenger satt med skuldrene oppe ved ørene. Han var ikke frekk. Han stilte spørsmål og ventet på svar. Da jeg sa at jeg var nervøs, sa han at det var fint, for det betydde at jeg tok det på alvor.

Vi møttes to dager senere på en bar i Bogstadveien, den typen sted der ingen ser to ganger på et par som sitter tett. Han var høyere enn jeg trodde. Han tok meg i hånden da han hilste, og holdt den et halvt sekund lenger enn nødvendig, og jeg kjente det helt ned i magen. Vi drakk ett glass hver. Han fortalte at han hadde lest annonsen min tre ganger før han svarte, for han ville være sikker på at han ikke misforsto. Så spurte han om jeg ville gå hjem til ham. Jeg sa ja før han hadde snakket ferdig.

Leiligheten hans lå i fjerde etasje uten heis, og jeg husker at jeg lo i trappa fordi hjertet slo så hardt av helt andre grunner enn trappene. Inne var det stille og ryddig og luktet svakt av kaffe. Han tok jakken min. Så snudde han meg mot veggen i gangen, la hånden flatt mot magen min og kysset meg i nakken, langsomt, som om han hadde hele natten. Jeg hadde bedt om en som tok seg tid, og han hadde hørt etter.

Han kledde av meg i soverommet ett plagg om gangen og så på meg mellom hvert. Ikke på en måte som fikk meg til å ville dekke meg til, men som fikk meg til å rette ryggen. Da jeg sto der naken, la han meg ned på sengen og brukte munnen på meg til jeg tok tak i håret hans og ba ham slutte, for jeg tålte ikke mer, og så fortsatte han likevel til jeg kom med en lyd jeg ikke visste jeg kunne lage. Etterpå lå han med hodet på låret mitt og ventet til pusten min var normal igjen, og først da kom han opp og inn i meg, tungt og rolig, med hendene rundt ansiktet mitt.

Det var ikke vilt. Det var noe mye bedre enn vilt. Det var to voksne som hadde blitt enige om noe på forhånd, og som holdt det. Han spurte hva jeg ville ha, og gjorde det. Jeg snudde meg på magen og han fulgte etter, og den gangen var det hardere, og jeg presset ansiktet ned i puta og lot ham. Da han kom, holdt han meg så tett at jeg kjente hjerteslagene hans mot ryggen.

Vi lå en stund etterpå med lakenet halvveis over oss og vinduet på gløtt. Det var trafikk nede i gaten, en trikk som bremset, noen som lo på vei hjem fra et sted. Han lå på siden og så på meg uten å si noe, og jeg kjente at jeg ikke hadde lyst til å fylle stillheten med prat, noe jeg alltid gjør ellers. Han hentet vann. Vi snakket om ingenting, om trikken, om at Bislett stadion var stengt for oppussing igjen. Så kledde jeg på meg, og han fulgte meg ned trappa og ut på fortauet, og kysset meg en gang til under gatelykten før jeg gikk. Ingen av oss sa noe om neste gang. Det var det som hadde stått i annonsen, og det var det jeg fikk.

Jeg gikk hele veien hjem til Majorstuen, gjennom Pilestredet og over Bogstadveien, med kald septemberluft mot kinnene og lårene som verket. Jeg tenkte på de tre utkastene jeg hadde slettet. De hadde alle prøvd å forklare meg. Det fjerde hadde bare sagt hva jeg ville ha. Det var det som hadde virket.

Annonsen ligger fortsatt ute. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal ta den ned eller la den stå, og jeg har tatt meg selv i å lese svarene om kvelden med samme spenning som første gang. Kanskje skriver jeg en ny kontaktannonse, med fem linjer denne gangen. Kanskje svarer jeg på en selv. Jeg vet bare at jeg kommer til å gjøre det igjen, og at jeg ikke kommer til å bruke tre kvelder på det neste gang.