Jeg skrev lista for hele kvelden
Sunniva, 28 · Tromsø
Det var mørketid, og jeg hadde kommet i den fasen der klokka ikke betyr noe lenger. Jeg sto opp klokka ni i mørket, dro på jobb i mørket, og klokka to på ettermiddagen var det allerede blått ute over Tromsdalen. Jeg leste annonser på pausen i kantina. Ikke for å svare, egentlig, bare fordi det var mer interessant enn nyhetene. De fleste sexannonser fra menn ser like ut: hva de ser etter, hvordan de ser ut, hvor fort de kan komme. Så var det en som var skrudd helt motsatt vei, og jeg satt igjen med kaffekoppen halvveis oppe i lufta.
Han skrev: Trettifire, Tromsø, god på å si ja. Sliten av å skulle finne på alt. Jeg vil at noen andre bestemmer kvelden: sted, klokkeslett, hva som skjer. Jeg er ikke ute etter å bli lurt eller ydmyket, jeg vil bare slippe å ta en eneste avgjørelse på fire timer. Jeg leste det tre ganger. Det var noe rørende ved det, og noe annet også, noe som satte seg lavt i magen. Jeg er tjueåtte år og har brukt hele voksenlivet på å vente på at menn skal foreslå noe. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg kunne være den som skrev programmet.
Jeg svarte fra kantina med kollegene mine to bord unna. Jeg skrev: I kveld. Jeg sender deg en liste klokka fem. Hvis noe på lista ikke er greit for deg, sier du fra nå, ikke etterpå. Han svarte etter elleve minutter: Det er greit. Så skrev han: Takk. Det var det takken som gjorde noe med meg. Jeg satt resten av arbeidsdagen og fikk ingenting gjort, og klokka fire gikk jeg hjem gjennom snøfokket i Storgata med hjertet i halsen og begynte å skrive lista på telefonen mens jeg gikk.
Lista ble lengre enn jeg hadde tenkt. Klokka åtte, Ølhallen, sitt ved det bordet som står nærmest døra. Ikke reis deg når jeg kommer. Ikke spør hva jeg vil ha, bestill en øl til meg og la den stå. Ikke ta på meg før jeg har tatt på deg. Vi snakker i førti minutter, og så bestemmer jeg om vi går videre. Ingen bilder, ingen etternavn, og ingen av oss sender melding etter at kvelden er over. Jeg leste gjennom det og tenkte at jeg hørtes ut som en gal person. Jeg sendte det likevel, klokka fem på minuttet, og han svarte med ett ord: Avtale. Jeg husker at jeg leste lista høyt for meg selv i leiligheten, og at stemmen min ble fastere for hver linje. Det var første gang på år jeg skrev ned nøyaktig hva jeg ville ha, uten å runde av kantene.
Jeg kom ti minutter for sent med vilje. Han satt ved det bordet jeg hadde skrevet, med to glass foran seg, og han så opp da jeg kom inn og lot være å reise seg akkurat slik han skulle. Jeg har aldri kjent noe lignende som det som skjedde i den kroppen min da jeg gikk over gulvet og satte meg. Alt gikk etter noe jeg hadde funnet på. Det var som å gå inn i et rom jeg selv hadde tegnet. Han var mørk i håret, med et litt skjevt smil og hender han ikke visste hvor han skulle gjøre av.
Vi snakket i førti minutter, som avtalt. Det gikk fortere enn jeg trodde. Han var fisketekniker, hadde vært gift i seks år, og sa at det verste med forholdet ikke hadde vært kranglene, men at alt alltid hadde vært opp til ham. Hvor de skulle, hva de skulle gjøre, om de skulle ha sex. Jeg spurte om han hadde svart på mange annonser. Han sa at han hadde svart på én, og at jeg var den eneste som hadde svart på hans. Jeg så på klokka. Det var ni på ett minutt. Jeg sa: Vi går. Han reiste seg med en gang.
Vil du svare på en annonse selv?
Kvinnene i novellene fant mannen sin gjennom en annonse her. Velg byen din, les annonsene og send et svar i kveld.
Se sexannonser i din byVi gikk over brua til Tromsdalen fordi jeg hadde bestemt at vi skulle gå, ikke ta buss. Det var tolv minusgrader og helt klart, og et sted midtveis stoppet han og så opp, for det hadde begynt å skjelve grønt over fjellet bak katedralen. Vi sto der i fem minutter uten å si noe. Så sa jeg at han skulle ta av seg hanskene, og at han fikk lov til å ta på meg nå, og han la den varme hånda mi mot kinnet mitt og kysset meg midt på brua med hele himmelen i bevegelse over oss.
Leiligheten min ligger i tredje etasje med utsikt rett mot Ishavskatedralen. Jeg sa til ham hvor han skulle stå mens jeg tok av meg støvlene, og at han ikke fikk røre meg før jeg sa fra. Han sto der med jakka fortsatt på, og jeg brukte et halvt minutt lenger enn nødvendig, bare fordi jeg kunne. Så gikk jeg bort og kledde av ham selv, ett plagg om gangen, mens han holdt armene i ro langs siden slik jeg hadde bedt om. Jeg har aldri sett noen puste sånn før. Da jeg endelig sa at han kunne, gikk det ikke fem sekunder før jeg lå på ryggen i sofaen.
Det som overrasket meg var hvor lite jeg trengte å si etter det. Kroppen hans gjorde alt riktig av seg selv. Han brukte lang tid nedover magen min og enda lenger tid mellom bena mine, og hver gang han ville flytte på seg, så han opp på meg først, som om han ba om lov uten ord. Jeg sa ja hver gang. Jeg kom første gang med hendene i håret hans og hælene mot ryggen hans, og jeg hørte at det ble høyt, og for en gangs skyld brydde jeg meg ikke om naboene i det hele tatt.
Vi flyttet oss inn på soverommet. Der snudde noe seg, og det var jeg som ba om det: at han skulle ta styringen tilbake, akkurat nå, akkurat her. Han trengte ikke å bli bedt to ganger. Han tok tak i hoftene mine og snudde meg, og han var hardere enn jeg hadde ventet, og bedre. Nordlyset lå fortsatt og skalv i vinduet over sengegavlen, og jeg så det i glimt mellom hvert støt, grønt og borte og grønt igjen. Etterpå ble vi liggende uten å si noe i lang tid, andpustne, mens rommet ble kaldt rundt oss.
Klokka to sa han at han skulle gå, fordi det sto på lista at kvelden var over når jeg sa den var over, og han ville ikke være den som brøt den. Jeg lå og så på ham mens han kledde på seg. Jeg vurderte i tre sekunder å be ham bli. Så lot jeg være, for reglene var mine, og jeg hadde funnet ut den kvelden at jeg liker å holde det jeg har skrevet. Han sa takk for kvelden i døra, og han mente det på en helt annen måte enn folk vanligvis gjør. Jeg ble liggende og høre etter fottrinnene hans nedover trappa, og da ytterdøra slo igjen, kjente jeg ingenting av det tomme som pleier å komme. Bare en slags ro, og en veldig kald leilighet.
Vi har ikke skrevet til hverandre siden. Det var avtalen. Noen ganger går jeg forbi Ølhallen og ser inn på det bordet nærmest døra, og så går jeg videre. Men jeg har begynt å skrive min egen annonse, og den er ikke som noen av de andre. Den begynner sånn: Kvinne, tjueåtte, Tromsø. Jeg lager lista. Du sier ja eller nei før vi begynner. Jeg har ikke lagt den ut ennå. Det er fortsatt mørketid i to måneder til, og jeg tror jeg vet nøyaktig hvilken kveld jeg kommer til å trykke på knappen.





