Tre dager igjen i Halden

Astrid, 48 · Halden

Annonsen hadde en overskrift som gjorde at jeg stoppet midt i scrollingen: Tre dager igjen i Halden. Under sto det at han var femtien, at han hadde bodd her i nitten år, at han skulle flytte til Bergen på fredag på grunn av jobb, og at han ikke ønsket seg noe som varte. Han skrev at han hadde tenkt at det var feigt å legge ut noe sånt tre dager før man forsvinner, og at han hadde gjort det likevel, fordi han ikke orket tanken på å kjøre ut av byen uten at det hadde skjedd noe i det hele tatt.

Jeg satt på kjøkkenet mitt på Rødsberg med lesebrillene på og leste den to ganger. Jeg er førtiåtte år. Jeg har vært gjennom en skilsmisse, to år der jeg ikke ville se noen, og fire år der jeg har sagt til meg selv at jeg var åpen for å møte noen uten å gjøre en eneste ting for at det skulle skje. Jeg har lest tusen sexannonser og svart på tre. Denne hadde noe de andre ikke hadde, og jeg forsto etter hvert hva det var: den hadde ingen fremtid i seg, og derfor heller ingen løgner.

Det var tirsdag kveld klokka ti over ni da jeg svarte. Jeg skrev: Da har du to dager og litt til. Jeg er førtiåtte, bor på Rødsberg, jobber på Remmen, og jeg har ikke ligget med noen siden i fjor sommer. Jeg vet ikke om jeg er den du ser etter, men jeg tenkte du skulle få vite at noen leste annonsen din og ikke syntes den var feig. Så satt jeg og angret i elleve minutter, helt til telefonen lyste opp igjen.

Han het Torstein. Han skrev fort, og han skrev godt. Vi holdt på til over midnatt den første kvelden, og det ble aldri den typen samtale der man forsiktig måler hverandre. Vi hadde ikke tid til det. Han fortalte om huset i Tistedalen som allerede var tomt, om at møblene sto i en container, om at han sov på en luftmadrass med to kopper og en kjele igjen i kjøkkenskapet. Jeg fortalte ham ting jeg ikke har sagt til damene jeg går tur med. Det er lettere å være ærlig med noen som skal kjøre vestover på fredag.

Onsdag jobbet jeg dårlig. Jeg satt i møter og tenkte på en mann jeg aldri hadde sett i virkeligheten, og jeg kjente meg latterlig, og jeg brydde meg ikke. Vi hadde avtalt onsdag kveld. Ikke restaurant, ikke bar, for han sa at han ikke ville bruke to av de siste timene sine på å vente på en meny. Han foreslo festningen. Klokka åtte, ved porten, gå opp sammen mens det fortsatt er lyst. Jeg sa ja, og så gikk jeg hjem og sto altfor lenge i dusjen.

Han var større enn jeg hadde sett for meg, med grått skjegg og en jakke som hadde vært med på mye. Vi gikk opp mot Fredriksten i den skrå augustsola, forbi voller og murer jeg har gått forbi hele livet uten å se på, og vi snakket ikke så mye på vei opp. Oppe ved kanonene stoppet vi og så utover hele byen, elva, brygga, og helt bort mot Svinesund. Han sa at det var det han kom til å savne, og at han hadde spart det til nå med vilje.

Det var jeg som kysset ham. Jeg hadde bestemt meg på vei opp, fordi jeg visste at hvis jeg ventet på at han skulle gjøre det, kom jeg til å stå der til det ble mørkt. Han ble overrasket i et halvt sekund, og så var han ikke overrasket lenger. Han holdt rundt meg med begge armer, og jeg kjente at hele kroppen min våknet på en måte jeg trodde jeg var ferdig med, at det liksom gikk et støt nedover ryggen. Vi sto der oppe og kysset som to som er altfor gamle til å kysse på en festning.

Jeg sa at han ikke skulle sove på luftmadrass den natta. Vi gikk ned igjen fortere enn vi hadde gått opp, gjennom Busterudparken, og hjem til meg, og jeg husker at jeg fomlet med nøkkelen mens han sto tett bak meg med hendene på hoftene mine. Inne i gangen tok det ikke lang tid. Han dro glidelåsen på kjolen min ned mens jeg fortsatt hadde den ene skoen på, og jeg lo, og han sa at jeg fikk beholde skoen, og så løftet han meg opp mot veggen ved siden av speilet.

Det er noe med å bli sett på når du er førtiåtte. Jeg hadde gruet meg til akkurat det, til lyset, til kroppen min, til alle de tingene jeg ser når jeg går forbi det speilet. Han ga meg ikke tid til å tenke på noe av det. Han la meg på senga og kledde av meg resten, og så ble han sittende på huk ved sengekanten og se på meg og si det høyt, hva han så, med den rolige stemmen sin. Jeg måtte legge armen over øynene. Han flyttet den vekk igjen.

Han brukte munnen lenge, og jeg mistet grepet om hvor lenge. Jeg holdt fast i lakenet med begge hender og hørte min egen stemme som om den kom fra et annet rom, og da jeg kom, gjorde jeg det så kraftig at jeg ble liggende og skjelve etterpå. Han la seg ved siden av meg og lo lavt inn i skulderen min. Så snudde han meg over på siden og kom inn i meg bakfra, sakte, med en hånd flatt over magen min, og vi holdt på til sola var helt borte og rommet var blått.

Vi sov nesten ikke. Vi gjorde det igjen klokka tre om natta, og en gang til om morgenen, da han satt opp mot sengegavlen og jeg satt over ham med hendene hans i ryggen min. Vi spiste frokost klokka ti. Han hadde fri den siste dagen, og han ble værende til torsdag ettermiddag, og vi kom oss aldri lenger enn til stua og senga og en tur ned for å kjøpe brød. Ingen av oss nevnte fredag før han sto i døra med jakka på.

Han dro klokka fem på torsdag fordi han skulle laste ferdig bilen. Vi sa ikke noe stort i døra. Han sa takk, og han mente det på en måte som gjorde vondt, og jeg sa kjør pent, som om han var en nabo. Så gikk han ned trappa. Fredag morgen lå det en melding: Nå passerer jeg Kongsberg. Jeg svarte med et bilde av festningen fra kjøkkenvinduet mitt. Etter det har det vært stille, og sånn skal det være. Vi lovet aldri hverandre noe annet.

Det jeg sitter igjen med er ikke savn. Det er noe annet, og det er nesten flaut å innrømme: jeg har fått lyst igjen. Jeg har lest annonser hver eneste kveld siden han dro, og denne gangen leser jeg dem på en annen måte, ikke som noe andre holder på med. Jeg har skrevet mine egne fem linjer i notatappen. Kvinne på førtiåtte i Halden, ledig i kveld. De ligger der ennå. Jeg tror jeg legger dem ut før helgen, og jeg tror jeg kommer til å svare når noen skriver.