Annonsen som hadde ligget ute i tre år

Ingrid, 33 · Skien

Jeg fant annonsen klokka to om natta, etter en nattevakt der ingenting hadde skjedd bortsett fra at en mann på åttiseks ville ha kaffe fire ganger. Jeg satt på kjøkkenet i leiligheten min på Gulset med jakka fortsatt på og scrollet gjennom sexkontaktannonser uten å egentlig lese dem. Det var mest en vane. Så kom det en annonse som så annerledes ut, kortere enn de andre, og da jeg så på datoen sto det at den var lagt ut for tre år siden. Tre år. Jeg ble sittende og se på den lille datoen som om den var en skrivefeil.

Annonsen var fire linjer. Mann, trettifem, Skien, jobber med hendene, dårlig til å skrive om seg selv. Vil møte en dame som ikke trenger at det blir noe mer enn det er. Kan lage mat. Kan holde kjeft. Det var det. Ingen bilde, ingen liste over hva han likte, ingen av de setningene alle skriver om at livet er for kort. Jeg leste den tre ganger, og så svarte jeg, mest fordi det var natt og fordi jeg var sikker på at det ikke fantes noe menneske i andre enden lenger. Jeg skrev: Ligger denne fortsatt ute med vilje, eller har du glemt den?

Det tok to dager. Så kom det et svar som begynte med at han hadde måttet be om nytt passord for å komme inn på kontoen, og at han satt på jobb i pausen og lo. Han het Jan Ove, han var trettiåtte nå, ikke trettifem. Annonsen hadde ligget der og samlet støv gjennom et helt forhold: han hadde møtt noen tre uker etter at han la den ut, ikke gjennom annonsen, men på en bursdag, og så hadde det vart i to og et halvt år, og så var det slutt i mars. Han hadde aldri tenkt på at de fire linjene fortsatt lå og ventet på noen.

Vi skrev sammen i åtte dager. Det rare var at jeg hele tiden snakket med to menn samtidig. Det var mannen i annonsen, som jeg hadde funnet på selv, han med hendene og maten og evnen til å holde kjeft, og så var det Jan Ove som faktisk skrev til meg, som var mer sliten enn den mannen, mer ærlig, og som en kveld skrev at han ikke visste om han var noe god til dette lenger. Jeg skrev at jeg hadde jobbet nattevakter i fire år og ikke visste om jeg var god til noe som helst om dagen. Han svarte med et smilefjes og så et klokkeslett.

Vi møttes på en kafé i Kverndalen en lørdag i oktober, midt på dagen, fordi jeg alltid vil se folk i dagslys først. Han kom to minutter for tidlig og reiste seg da jeg kom inn, og det gjorde noe med meg, den lille bevegelsen. Han hadde store hender med sprukken hud på knokene og en genser som ikke var valgt ut for anledningen. Vi satt der i halvannen time. Han spurte hva som var det verste jeg hadde sett på jobb, og jeg fortalte det, og han ble ikke ukomfortabel, han bare nikket og sa at det hørtes tungt ut, og så bestilte han mer kaffe.

Etterpå gikk vi ned mot Skien brygge fordi ingen av oss ville si at vi skulle hjem. Det var den typen oktoberdag der lyset ligger lavt over kanalen og alt ser ut som et postkort ingen har sendt. Vi gikk langsomt. På et tidspunkt tok han hånda mi, helt uten å gjøre noe nummer ut av det, og jeg kjente at hele armen min ble oppmerksom. Ved slusene stanset vi og så på vannet, og han sa at leiligheten hans lå fem minutter unna, på Klosterøya, og at han hadde laks i kjøleskapet, og at jeg kunne si nei uten at det ble rart.

Jeg sa ikke nei. Vi kom oss faktisk helt inn i leiligheten og han fikk til og med åpnet kjøleskapet før jeg la hånda på ryggen hans. Han snudde seg, og så sto vi der to sekunder for lenge, og så kysset han meg mot benkeplaten med kjøleskapsdøra fortsatt åpen bak oss. Det kalde lyset falt ut over gulvet. Han kysset som en som hadde ventet lenger enn han ville innrømme, og hendene hans var akkurat så store som jeg hadde tenkt, og de tok tak i hoftene mine og løftet meg opp på benken uten at han spurte først.

Jeg fikk av ham genseren der. Han dro opp kjolen min til livet og ble stående mellom knærne mine og se på meg, og jeg likte at han så, at han ikke hastet videre med en gang. Så bøyde han seg ned. Han begynte på innsiden av låret og tok seg god tid, og jeg lente meg bakover mot kjøkkenskapene og holdt meg fast i kanten av benken med begge hender. Kjøleskapet pep fordi døra fortsatt sto åpen. Ingen av oss gjorde noe med det. Jeg husker at jeg tenkte at hvis noen hadde spurt meg tirsdag om jeg ville komme på dette, hadde jeg ledd.

Vi kom oss inn på soverommet etter hvert. Han la meg ned og tok seg tid der også, altfor lang tid, til jeg måtte si det høyt, at nå, og da han endelig kom inn i meg, gjorde han det langsomt og helt inn, og ble liggende stille et øyeblikk med pannen mot skulderen min. Så begynte han å bevege seg. Senga sto mot en vegg som ikke var særlig tykk, og jeg tenkte en gang på naboen og så aldri mer på det. Jeg kom med beina rundt ryggen hans og neglene et sted jeg antagelig burde be om unnskyldning for.

Vi gjorde det igjen etter maten, som ble spist klokka ti om kvelden i badekåpe og t-skjorte. Den andre gangen var roligere og lengre, og han lå bak meg på siden og holdt hånda over magen min og gjorde det sakte til jeg ba om mer. Etterpå lå vi og hørte på en båt et sted ute på kanalen. Han sa, ut av ingenting, at han kom til å slette annonsen i morgen. Jeg sa nei. Han lo og spurte hvorfor, og jeg svarte at hvis den hadde ligget der i tre år og funnet meg, så fortjente den å ligge litt til.

Jeg dro hjem til Gulset søndag ettermiddag med håret uvasket og en boks matrester jeg ikke hadde bedt om. Vi har sett hverandre fire ganger siden. Det er ingen plan, ingen ord for det, og ingen av oss har foreslått noe. Han sender melding når han er ferdig på jobb, og jeg svarer når jeg er våken, og noen ganger er de to tidspunktene de samme og noen ganger går det ti dager. Det er helt greit. Jeg har sluttet å telle dager, og det er kanskje det beste som har skjedd meg på flere år.

Men jeg har gjort én ting. Jeg har lagt ut min egen kontaktannonse. Fire linjer, ikke flere: dame, trettitre, Skien, jobber netter, vil møte noen som ikke gjør det større enn det er. Jeg har ingen planer om å slette den. Jeg tenker på at den kommer til å ligge der lenge etter at jeg har glemt den, og at det en natt klokka to sitter en mann et sted mellom Skien og Porsgrunn og ser på datoen og lurer på om det finnes noen i andre enden. Jeg håper han skriver.