Kollegaen som kjente igjen annonsen min

Tone, 44 · Sandnes

Jeg var forsiktig. Det vil jeg ha sagt først. Jeg er førtifire, jeg jobber i administrasjonen i et mellomstort firma på Forus, jeg har to voksne barn som bor i Oslo og en eks som bor i Sola, og jeg har et rykte i Sandnes som jeg ikke har tenkt å miste. Så da jeg skrev annonsen, skrev jeg den uten bilde, uten navn, uten yrke. «Kvinne, midt i førtiårene, Sandnes. Vil ha en diskret mann til faste, rolige møter. Jeg er gift med jobben og har ikke tenkt å skille meg fra den. For øvrig: skriv ordentlig.» Det var det. Ingen kunne vite at det var meg.

Jeg fikk svar. Noen gode, de fleste dårlige, og jeg tok meg tid med de gode. Jeg svarte pent og sakte, og møtte ingen de første to ukene. Jeg ville se an. Det var noe med å ha annonsen ute som var nok i seg selv, en slags summing under huden når jeg satt i møter og visste at et sted ute i Rogaland satt det menn og leste ordene mine og lurte på hvem jeg var. Jeg tok meg selv i å smile til skjermen på kontoret og måtte late som det var en e-post.

Så, en fredag, kom det et svar som var annerledes. Det begynte slik: «For øvrig er det bare én person jeg kjenner som skriver "for øvrig" i annonser, e-poster og på post-it-lapper på kjøleskapet i tredje etasje.» Jeg leste det og kjente at blodet forsvant fra ansiktet. Jeg satt hjemme i leiligheten på Lura og så på skjermen og skjønte at noen visste. Jeg tenkte på hvem i tredje etasje som kunne finne på å lese sexkontaktannonser en fredag kveld. Så tenkte jeg: alle, sannsynligvis.

Meldingen fortsatte. Han skrev at han ikke kom til å si det til noen, uansett hva jeg svarte, og at han ville forstå hvis jeg slettet meldingen og lot som ingenting mandag. Men hvis jeg ikke gjorde det, så ville han gjerne møte meg, for han hadde tenkt på meg lenge, på en måte han ikke hadde hatt lov til å tenke på en kollega, og annonsen hadde gitt ham en unnskyldning til å si det. Han undertegnet med fornavn. Geir. Geir fra økonomi, kontoret ved vinduet, som alltid hadde kaffekoppen sin på venstre side av tastaturet, som jeg visste fordi jeg hadde lagt merke til det uten å ville innrømme hvorfor.

Jeg svarte ikke den kvelden. Jeg svarte ikke lørdag heller. Jeg gikk tur langs Gandsfjorden og tenkte på hva det ville bety, og hver gang jeg kom til den delen der det gikk galt, at noen fant det ut, at det ble prat i kantinen, hoppet hodet mitt over til den delen der Geir sto i døråpningen min med den rolige stemmen sin. Søndag kveld skrev jeg tilbake. Én linje. «Ikke på jobb, ikke i Sandnes sentrum, ikke et ord til noen. Onsdag.»

Han foreslo hytta til broren på Ålgård, tjue minutter unna, tom midt i uka. Jeg kjørte dit selv etter jobb med magen full av sommerfugler og et halvt planlagt påskudd om at jeg bare ville snakke. Han sto ute på trappen da jeg kom, i en genser jeg aldri hadde sett på ham, og det var rart hvor mye det gjorde. På jobb var han skjorte og stemme i telefonen. Her var han en mann i en genser, på en trapp, som ventet på meg.

Vi snakket. Vi snakket i nesten en time ved kjøkkenbordet, med hver vår kopp te, om hvor lenge han hadde tenkt på det, om hvordan jeg aldri hadde lagt merke til at han la merke til meg, om hvor rart det var å sitte her. Så sa han at han ikke hadde noen planer om å gjøre noe jeg ikke ville, og jeg sa at det var det som var problemet, at jeg ville, og at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fra å være Tone i tredje etasje til å være hun i annonsen. Han reiste seg og gikk rundt bordet og strøk meg over kinnet, og sa at det var samme person, og så kysset han meg.

Jeg hadde ikke blitt kysset på fire år. Jeg hadde glemt hvor mye det gjør med resten av kroppen. Han tok det sakte. Han knappet opp blusen min mens jeg fortsatt satt på kjøkkenstolen, og så sto han bak meg og la hendene på brystene mine og kysset meg i nakken, og jeg lente hodet bakover mot magen hans og lukket øynene og tenkte: Geir fra økonomi. Så tenkte jeg ikke mer.

Soverommet på hytta var lite og kaldt og luktet av furu. Han kledde av meg der, med kald luft mot huden og varme hender, og han la meg ned under dyna og kom etter, og det var fremmed og kjent på samme tid, som å høre stemmen hans si helt nye ord. Han var stødig. Han brukte tid på meg med hendene til jeg ba ham, og så kom han inn i meg langsomt, med ansiktet mot halsen min, og jeg holdt rundt ryggen hans og kjente hvor annerledes det var å bli tatt av en som allerede visste hvordan jeg satt i møter og hvordan jeg lo i kantinen.

Jeg kom med hendene i håret hans, og han kom like etter, og så lå vi under dyna og hørte vinden i furutrærne utenfor. Han sa at han ikke kom til å se annerledes på meg mandag, og jeg sa at jeg ikke trodde ham. Han hadde rett. Mandag var det bare kaffekoppen på venstre side av tastaturet og et lite nikk i gangen, og ingen kunne se noe som helst.

Det er fire måneder siden nå. Vi møtes på hytta annenhver onsdag, når broren hans er på jobb i Nordsjøen. Ingen på kontoret vet det, og ingen kommer til å få vite det. Det er det som er så rart: at den mest diskrete tingen i livet mitt begynte med en offentlig kontaktannonse som hvem som helst kunne lese.

Jeg har latt annonsen bli liggende, uendret. Geir vet det, og han sier han liker det, at det er en slags forsikring for oss begge, at ingen av oss eier den andre. Av og til leser jeg svarene som fortsatt kommer, og av og til svarer jeg pent uten å møte. Men jeg har begynt å tenke på å skrive en ny, en annen, med andre ord i, for å se om det er flere som kjenner meg igjen på måten jeg skriver på. For øvrig tror jeg det er det som er det egentlige spørsmålet: ikke hvem som leser, men hvem som svarer.