Feil mann i hotellbaren

Maren, 38 · Stavanger

Jeg hadde skrevet med Anders i elleve dager. Det hadde begynt som et svar på annonsen min, en helt vanlig sexannonse, kort og tydelig, der jeg skrev at jeg var trettiåtte, bodde i Stavanger, var ferdig med forhold og ville ha en kveld på hotell med en mann som visste hva han holdt på med. Anders hadde skrevet et svar som var lengre enn annonsen. Han var førtifire, jobbet offshore, var hjemme to uker om gangen, og han ville helst ikke ta noen med hjem til leiligheten på Storhaug fordi naboene så alt. Hotell passet ham like godt som meg.

Vi ble enige om torsdag. Han skulle booke rom på et av hotellene ved Vågen, og vi skulle møtes i baren først, for jeg hadde skrevet i annonsen at jeg ville se en mann i øynene før jeg gikk opp på noe rom med ham. Han sa at han kom til å ha blå skjorte og et glass rødvin foran seg. Jeg sa at jeg kom til å ha svart kjole og komme for sent. Det var sant. Jeg kom kvart over ni, med regn i håret fra gåturen ned fra Våland, og baren var halvfull av folk som så ut som de var på konferanse.

Han satt ved et bord ved vinduet. Blå skjorte, glass rødvin, alene. Han så opp da jeg kom inn og smilte, og jeg gikk bort og satte meg uten å tenke, for det var det vi hadde avtalt. Han var eldre enn på bildet, eller bildet hadde vært gammelt, og han var bredere over skuldrene enn jeg husket. Men folk ser annerledes ut i virkeligheten. Jeg sa hei, Anders. Han sa hei, og lot være å rette på meg. Det skulle jeg tenke mye på senere.

Vi snakket i tjue minutter. Han var morsom, roligere enn han hadde vært på melding, og han stilte spørsmål om meg i stedet for å snakke om seg selv, noe jeg satte pris på men fant litt rart, for Anders hadde vært ganske glad i å fortelle. Han visste heller ikke hva jeg jobbet med, og det hadde jeg fortalt Anders to ganger. Jeg begynte å kjenne en liten uro et sted i magen, men jeg skjøv den bort, for han var pen, og han så på meg på en måte som gjorde at jeg satt stille i stolen.

Så vibrerte telefonen min. Anders. «Beklager, jeg sitter fast i trafikken fra Sola, bilulykke i tunnelen. Er der om tjue minutter. Ikke gå.» Jeg leste meldingen to ganger. Så så jeg opp på mannen med den blå skjorten. Han så tilbake, og jeg så at han visste at jeg visste. Han la hendene flatt på bordet og sa: Jeg heter Tor. Jeg bor på hotellet, jeg er her på jobb fra Bergen, og jeg satt bare her og drakk et glass vin da du kom bort og satte deg. Jeg skulle si det med en gang. Så ville jeg ikke.

Jeg burde ha reist meg. Jeg vet det. Men det gjorde jeg ikke, og grunnen var at han ikke unnskyldte seg mer enn den ene gangen. Han satt der og ventet på hva jeg ville gjøre, og han så ikke bort. Han sa: Du kan vente på ham, og jeg går og setter meg et annet sted. Eller du kan la ham vente. Jeg tenkte på Anders i tunnelen. Jeg tenkte på de elleve dagene med meldinger. Så tenkte jeg på hvordan Tor hadde sett på meg da jeg satte meg, før noen av oss visste noe, og jeg skrev til Anders at jeg var lei for det, at det ikke passet i kveld likevel, og la telefonen i vesken.

Tor hadde rom i fjerde etasje med utsikt over Vågen og båtene som lå og duppet i regnet. Vi tok heisen opp uten å si noe. Jeg husker at jeg så på speilbildet av oss to og tenkte at dette var det mest uansvarlige jeg noen gang hadde gjort, en fremmed jeg hadde kjent i en halvtime, og at jeg ikke hadde vært så våken på år. Han låste opp døra og slapp meg inn først, og så lukket han den, og han sto med ryggen mot den og så på meg, og jeg gikk bort til ham.

Det var ikke slik jeg hadde tenkt at kvelden skulle bli. Jeg hadde tenkt en mann som visste hva han holdt på med, og det fikk jeg, men på en annen måte. Tor var ikke øvd. Han var sulten. Han dro kjolen opp over hodet mitt før vi hadde kommet oss forbi gangen, og han presset meg mot veggen ved siden av badet, og hendene hans var overalt på en gang som om han ikke visste hvor han skulle begynne. Jeg lo, og han lo, og så sluttet vi å le.

Han la meg på sengen med ansiktet mot vinduet, slik at jeg så lysene på Vågen mens han kledde av seg bak meg, og så kjente jeg munnen hans nederst på ryggen og lenger ned og lenger inn. Jeg holdt fast i sengegavlen. Da han kom inn i meg, gjorde han det hardt fra første støt, og jeg hørte meg selv si ja, og så igjen, høyere, uten å bry meg om hvem som bodde på rommet ved siden av. Han holdt meg i hoftene og snakket til meg, lavt, ting jeg ikke husker ordene til men husker følelsen av. Jeg kom med pannen mot madrassen og alle båtene på Vågen i øyekroken.

Vi gjorde det to ganger til den natten. Den andre gangen var langsommere, og han lå under meg og så opp på meg mens jeg red ham, og den tredje gangen var det nesten morgen og vi var halvt i søvne og gjorde det bare fordi vi våknet tett inntil hverandre og kroppene bestemte selv. Jeg sov to timer. Klokken syv sto han opp for å rekke et møte, og jeg lå i sengen og hørte ham dusje og tenkte at jeg ikke visste etternavnet hans, og at det var helt greit.

Han la et kort på nattbordet med telefonnummeret sitt før han gikk, og sa at han var i Stavanger annenhver måned. Jeg tok kortet med meg. Jeg har ikke ringt. Jeg gikk hjem til Våland gjennom Gamle Stavanger i morgenlyset, med trehusene hvite på begge sider og lårene som verket, og jeg kjente meg ikke skyldig i det hele tatt.

Anders skrev to ganger til. Jeg svarte pent, og ærlig nok: at det ikke ble noe, og at det ikke var hans feil. Det var det ikke. Det var tunnelen og en blå skjorte og et glass rødvin, og en kveld som bestemte seg for å bli noe annet enn den var planlagt til. Jeg har tenkt på det siden, på hvor lite som skal til. Én annonse, én avtale, én liten feil, og alt blir annerledes.

Annonsen min ligger fortsatt ute. Jeg har endret den litt: Nå står det at jeg vil møtes i en hotellbar, og at mannen bør ha blå skjorte. Jeg vet ikke helt hvem jeg håper på at svarer, om det er en ny Anders eller en ny Tor. Jeg vet bare at jeg kommer til å sette meg ved feil bord igjen hvis sjansen byr seg, og at jeg leser sexkontaktannonser på en annen måte nå, som om hver eneste en kunne være begynnelsen på noe jeg ikke hadde planlagt.