Mann søkes, lørdag etter midnatt

Linn, 39 · Ålesund

Klassetreffet var satt til den siste lørdagen i september, tjue år etter at vi gikk ut, på et hotell ved Brosundet. Jeg visste nøyaktig hvordan den kvelden kom til å bli. Jeg kom til å bli spurt tre ganger om hvorfor jeg ikke hadde barn, to ganger om hva som skjedde med Håvard, og én gang om jeg fortsatt bodde i den leiligheten. Jeg kom til å le av det hele, drikke to glass hvitvin for mye, og gå opp på rommet klokka halv ett og ligge våken og kjenne meg sørgelig uten å være det egentlig.

Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med slutten av kvelden i stedet for begynnelsen. Tre uker i forveien la jeg ut en annonse med overskriften Mann søkes, lørdag etter midnatt. Under skrev jeg: Kvinne, trettini, har rom i Ålesund sentrum den kvelden. Jeg skal på klassetreff og har ingen planer om å ta med meg noen derfra. Jeg vil ha en fremmed. Ikke middag, ikke drinker, ikke frokost. Kom opp, vær voksen, dra hjem. Jeg leste den gjennom én gang og trykket publiser før jeg rakk å ombestemme meg.

Det kom trettien svar på tre dager. Jeg hadde skrevet én ting til i annonsen, og det var det som sorterte dem: Jeg svarer ikke på tekst. Send meg en talemelding på ett minutt der du sier hvem du er. Åtte av trettien klarte det. De andre skrev lange meldinger om hvorfor de ikke likte å høre sin egen stemme, og dem slettet jeg uten å føle noe som helst. Jeg satt på kjøkkenet på Aspøya med hodetelefoner og hørte de åtte om og om igjen, som om jeg holdt på med noe ulovlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli den som satt og sorterte svar på min egen sexannonse som om det var jobbintervjuer, men det var nøyaktig det jeg holdt på med, med notatblokk og alt.

Det er utrolig hvor mye en stemme sier. To av dem snakket som om de leste fra et manus. En lo av seg selv hele veien. En var så nervøs at jeg fikk lyst til å trøste ham, og en var altfor rolig, på den måten som gjør at man burde gå. Og så var det han som snakket i tjueto sekunder og så ga seg. Han sa navnet sitt, at han var førtito, at han kjørte hurtigbåt, at han hadde hørt tre ganger på min annonse fordi han ikke helt trodde på den, og at hvis jeg fortsatt ville dette den lørdagen, så kom han.

Jeg spilte de tjueto sekundene minst femti ganger de neste ukene. På jobb, i bilen, i senga. Han hadde en stemme som hørtes ut som den kom fra litt for langt inne i brystkassa, og en sunnmøring som var mykere enn min egen. Vi utvekslet nøyaktig tre meldinger etter det: rommet, tidspunktet, og at han skulle sende melding fra resepsjonen og ikke banke på før jeg svarte. Vi utvekslet aldri bilder. Jeg ville ikke vite. Det var hele poenget med den annonsen, at en eneste kveld i livet mitt skulle være helt uten forarbeid.

Klassetreffet ble akkurat som jeg hadde forutsett, bortsett fra én ting: jeg satt gjennom hele middagen med en hemmelighet, og det forandret hvordan jeg satt i stolen. Karianne spurte om jeg hadde møtt noen, og jeg sa nei og mente ja, og hun sa at jeg så bra ut, bedre enn på lenge. Klokka halv tolv sa jeg at jeg var trøtt. Jeg gikk opp på rommet i fjerde etasje, dusjet, skiftet, og sto i vinduet og så på lysene som lå og skalv i vannet i Brosundet mens jeg ventet på en melding fra en fremmed.

Den kom fem over tolv. Jeg er nede. Jeg skrev romnummeret. Jeg husker hvert sekund av de nittini sekundene det tok ham å komme opp, og at jeg tenkte at jeg fortsatt kunne skrive at det ikke passet likevel. Så banket det, tre helt vanlige slag, og jeg åpnet. Han var høyere enn stemmen, gråsprengt i tinningene, med regnjakke over skjorta fordi det hadde begynt å pøse ute. Han sa god kveld og navnet mitt, og bare det at han sa navnet mitt med den stemmen gjorde at jeg måtte holde meg i dørkarmen.

Vi snakket i kanskje to minutter inne på rommet. Han spurte om jeg hadde ombestemt meg, og jeg sa nei, og han spurte om det var noe han ikke skulle gjøre, og jeg sa at han ikke skulle spørre om hva jeg jobbet med. Han lo lavt, og så la han hendene på hoftene mine. Han kysset meg ikke med en gang. Han sto og så på meg først, lenge nok til at jeg kjente det i knærne, og da han endelig gjorde det, var det ingenting nølende ved det i det hele tatt.

Han fikk kjolen av meg mens vi fortsatt sto ved døra, og han la den over stolen i stedet for på gulvet, noe jeg tenkte på etterpå og likte godt. Så løftet han meg opp på skrivebordet under vinduet, med gardinene halvveis åpne mot sundet, og ble stående mellom bena mine med munnen på halsen min og hendene på innsiden av lårene. Jeg lente meg bakover mot den kalde ruta. Han tok seg tid nedover, og da han gikk ned på kne foran meg, satte jeg hælen min mot skulderen hans og sluttet å tenke på klassetreffet, på Håvard, på alt sammen.

Senga var altfor stor til én person og akkurat passe til to. Han snudde meg over på magen og dro meg opp mot seg, og jeg hørte min egen pust i puta og regnet som slo mot vinduet, og et sted i bygget lo noen fra klassen min i en korridor. Jeg brydde meg ikke. Han holdt en hånd flatt mellom skulderbladene mine og gjorde det hardt og jevnt, og da jeg kom, gjorde jeg det med ansiktet ned i hotellputa og hele kroppen strukket ut.

Vi gjorde det en gang til etter en halvtime, roligere, med meg over ham og hendene hans rundt hoftene mine. Han sa nesten ingenting hele natta, men han sa navnet mitt to ganger til, og det holdt. Klokka tre sa han at han hadde skift klokka sju. Jeg hadde skrevet i annonsen at det ikke skulle bli frokost, og han holdt seg til det uten at jeg måtte minne ham på det. Han kledde på seg i mørket, sa god natt i døra, og gikk.

Jeg lå våken en time etter det, og jeg var ikke sørgelig i det hele tatt. Jeg sto opp klokka ni, spiste frokost alene blant folk jeg gikk i klasse med for tjue år siden, og lot være å si et eneste ord om det. Karianne spurte om jeg hadde sovet godt. Jeg sa at jeg hadde sovet nydelig, og det var sant. Jeg husker at jeg satt der med kaffekoppen og tenkte at ingen rundt bordet hadde noen anelse, og at det var den beste følelsen jeg hadde hatt på hele året.

Annonsen min ligger ute fortsatt. Jeg har bare endret to ord i overskriften: Mann søkes, en lørdag. Jeg har ikke bestemt hvilken lørdag ennå, og jeg liker det sånn. Det ligger fire nye talemeldinger der som jeg ikke har hørt på, og en av dem er kanskje ham, og en av dem er kanskje bedre. Jeg tror jeg skal sette meg ned med hodetelefoner i kveld, når det blir mørkt over Aksla, og høre hvem som har prøvd.