SexKontaktAnnonser

Første torsdag i måneden, i tolv måneder

Hilde, 47 · Sarpsborg

I dag er det den tolvte torsdagen. Jeg sitter i bilen utenfor huset hans ved Kulås, med motoren av og hendene i fanget, og teller. Tolv første torsdager i måneden. Tolv ganger klokka sju. Tolv ganger den samme ulåste døren. Jeg er førtisju, jeg jobber på apotek i Sarpsborg sentrum, og for nøyaktig ett år siden skrev jeg en annonse som jeg hadde tenkt ut mer nøye enn noe jeg noen gang har skrevet på jobb. «Kvinne, 46, Sarpsborg. Søker fast treff med én mann. Én gang i måneden, samme dag, samme sted, samme tid. Ikke kjæreste, ikke venn, ikke nabo. Ingen meldinger mellom gangene. Jeg vil vite nøyaktig hva jeg har.»

Jeg hadde vært gjennom det andre. Jeg hadde hatt kjærester som ble til flyttelass, og jeg hadde hatt en skilsmisse som tok tre år og et hus på Grålum. Jeg hadde prøvd de vanlige appene og blitt lei av å snakke om hobbyer med menn som forsvant etter to uker. Det jeg ville ha, var noe som lignet på en tannlegetime: fast, forutsigbart, ikke noe å tenke på i mellomtiden. Jeg visste at det hørtes kaldt ut. Jeg skrev det likevel, fordi jeg tenkte at den som ikke forsto det, ikke var den jeg ville ha.

Terje forsto det. Han var femtito, skilt, hadde et gammelt hus i en av de stille gatene under Kulåsparken og et svar som var like kort som annonsen min. «Første torsdag i måneden passer. Jeg lar døren stå ulåst fra kvart på sju. Hvis du ikke kommer, kommer du ikke, og jeg spør ikke hvorfor.» Det var alt. Ingen bilde, ingen fortelling om hvem han var. Jeg kjørte dit den første torsdagen i fjor med en følelse av å ha inngått en kontrakt jeg ikke helt hadde lest. Døren var ulåst. Han sto på kjøkkenet med to glass, og han sa hei og navnet mitt og ikke stort mer, og en halvtime senere lå jeg på ryggen i sengen hans med hendene hans rundt anklene mine og glemte alt som het kontrakt.

Det er det som er så rart med å møtes på denne måten. Man skulle tro det ble mekanisk. Det ble det motsatte. Fordi vi aldri skrev til hverandre, fordi vi aldri møttes på Storbyen eller på tur langs Glomma, ble hver torsdag noe eget. Jeg gikk gjennom måneden som en vanlig kvinne med et vanlig liv, og så, noen dager før, begynte det å gnage. Jeg tok meg i å se på kalenderen på apoteket. Jeg tok meg i å barbere beina på onsdag uten å tenke over hvorfor. Torsdag klokka fem gikk jeg fra jobb, kjørte hjem og dusjet, og klokka sju sto jeg utenfor den døren og kjente at kroppen min visste hva som kom før hodet gjorde det.

Han er ikke fantasifull, Terje. Det skal han ikke ha skryt for. Men han er nøyaktig. Han vet nå hvordan jeg vil ha det, og han gjør det på samme måte hver gang, med små forskjeller som jeg først merker etterpå. Han kler av meg stående i soverommet, alltid stående, og han legger klærne mine over stolen i samme rekkefølge. Han snakker lite. Han bruker hendene og munnen på meg i lang tid, lenger enn noen annen mann har gjort, til jeg er ute av stand til å tenke på jobb eller hus eller det året jeg brukte på å skilles. Så tar han meg, og det er alltid bakfra først, med den ene hånden på hoften min og den andre i håret, og så snur han meg og avslutter med ansiktet mot mitt, som om han vil se at det virket. Det virker. Det har virket tolv ganger.

Vil du svare på en annonse selv?

Kvinnene i novellene fant mannen sin gjennom en annonse her. Velg byen din, les annonsene og send et svar i kveld.

Se sexannonser i din by

Diskresjonen er fullstendig. Det er kanskje det jeg er mest stolt av. Sarpsborg er ikke stort. Jeg ekspederer halve byen over disken, og ingen av dem vet noe. Vi har møtt hverandre én gang utenfor huset, tilfeldig, i kø på Vinmonopolet en lørdag, og han nikket som til en fremmed, og jeg nikket tilbake, og jeg kjente at det ble varmt mellom beina midt i køen. Det er ingen som har sett bilen min i gata hans, for jeg parkerer på baksiden, under trærne. Ingen på jobb vet at den første torsdagen i måneden er annerledes enn de andre. Jeg har ikke fortalt det til søsteren min. Jeg har ikke fortalt det til noen. Det finnes bare i den annonsen og i det huset.

Men i dag teller jeg, og det er fordi noe har endret seg som jeg ikke skrev inn i kontrakten. Forrige gang, den ellevte torsdagen, lå vi etterpå og han sa navnet mitt to ganger uten å si noe mer. Så sa han: «Det er snart ett år.» Og jeg sa ja. Og han sa ingenting mer, og jeg kledde på meg og kjørte hjem og lå våken til klokka to og lurte på hva han hadde ment. Om det var en påminnelse. Om det var et spørsmål. Om en avtale som er så fast at den aldri diskuteres, har en utløpsdato eller går av seg selv for alltid.

Jeg går inn. Døren er ulåst, som alltid. Han står på kjøkkenet med to glass, som alltid. Men han har på seg en annen skjorte, en jeg ikke har sett før, og det er nok til at jeg blir stående i døren litt for lenge. «Hei, Hilde,» sier han. «Hei,» sier jeg. Vi drikker. Vi går opp. Han kler av meg stående, legger klærne over stolen, og så gjør han noe han ikke har gjort på tolv måneder: han stopper, med hendene på skuldrene mine, og ser på meg, og spør: «Vil du fortsatt ha det på samme måte?»

Jeg kunne ha sagt mye. Jeg sa: «Ja. Bare i dag, gjør det saktere.» Og han gjorde det saktere. Han la meg ned på ryggen og brukte munnen på meg til jeg måtte ta tak i hodegjerdet, og så kom han inn i meg forfra, ikke bakfra, med hele vekten sin på underarmene og ansiktet ti centimeter fra mitt, og han var langsom på en måte som gjorde vondt av å være god. Jeg kom to ganger. Den andre gangen med hendene hans rundt ansiktet mitt og øynene hans åpne, og jeg tenkte at det er dette man ikke kan skrive i en annonse, at det man ber om, aldri er helt det man får, og at det man får, av og til er bedre.

Etterpå lå vi i sengen med vinduet på gløtt, og jeg hørte lyden av byen, av bilene på vei mot brua, av den svake summingen fra fabrikken som alltid ligger under alt i Sarpsborg. Han sa: «Første torsdag i neste måned?» Jeg sa: «Ja.» Det var samtalen. Så kledde jeg på meg, og han fulgte meg til døren, og for første gang på ett år kysset han meg i døråpningen, ikke inne i huset, men i selve døren, der hvem som helst i gata kunne ha sett det. Ingen så det. Men det var der.

Jeg kjørte hjem over brua med vinduet nede. Og jeg tenkte på annonsen, som fortsatt ligger ute, urørt, med en håndfull svar jeg aldri har åpnet. Jeg tenkte på at det finnes andre kvinner der ute som sitter og skriver sine egne kontrakter og lurer på om noen kommer til å forstå dem. Jeg vet ikke om jeg skal slette den. Jeg vet ikke om «fast» betyr for alltid eller bare til noen spør. Det jeg vet, er at det som begynte som en sexannonse om et månedlig treff, er blitt den mest pålitelige tingen i livet mitt, og at jeg fortsatt, etter tolv torsdager, barberer beina på onsdag uten å tenke over hvorfor.

Kvinner i nærheten som søker mann nå Sarpsborg

Flere noveller

Annonsen fra andre siden av fjorden

Annonsen hans begynte med én setning: Jeg ser lysene dine hver kveld, jeg bare kommer meg aldri over. Jeg svarte at fergen går hver time til halv elleve.

Camilla, 42 · Moss

Min første annonse tok fire utkast

Jeg skrev annonsen tre ganger og slettet den tre ganger. Det fjerde utkastet var fire linjer langt, og det var det som ble liggende ute. Han svarte etter tjue minutter.

Hedda, 34 · Oslo

Jeg svarte på annonsen hans i regnet

Annonsen hans var tre setninger lang og lå fire hundre meter fra leiligheten min. Jeg leste den fire ganger mens regnet slo mot vinduet på Nordnes, og så svarte jeg.

Kristin, 41 · Bergen

Vil du svare på en annonse selv?

Kvinnene i novellene fant mannen sin gjennom en annonse her. Velg byen din, les annonsene og send et svar i kveld.

Se sexannonser i din by
Opprett profil

Er du over 18 år?

Denne siden inneholder annonser og tekster for voksne og er kun for personer over 18 år. Ved å gå videre bekrefter du at du er myndig og selv ønsker å se innholdet.