Venninna mi la ut annonsen for meg

Vibeke, 45 · Bodø

Det var Grete som gjorde det, og hun angret ikke et sekund. Vi hadde sittet på balkongen hennes i Rønvik en lørdag i juni med sola høyt oppe klokka elleve om kvelden, slik den står her oppe hele sommeren, og jeg hadde klaget i to timer. Om at det var fire år siden Per og jeg flyttet fra hverandre. Om at jeg var førtifem og hadde begynt å legge meg klokka ti. Om at jeg ikke husket hvordan det føltes at noen tok tak i meg. Grete hørte på meg, helte opp mer vin, og lånte telefonen min for å bestille taxi.

Hun bestilte ingen taxi. Hun skrev en annonse. Jeg oppdaget det tirsdag, da det lå tjueseks uleste meldinger på en konto jeg ikke visste at jeg hadde, og en kontaktannonse som begynte slik: Dame på førtifem i Bodø, ferdig med å være fornuftig. Jeg ringte henne og ropte i fem minutter. Hun lo så hun måtte sette seg ned. Så sa hun: Har du lest noen av svarene? Og det hadde jeg. Det var det verste. Jeg hadde lest alle sammen to ganger før jeg ringte for å kjefte.

Jeg leste annonsen hennes minst tjue ganger den uka. Det verste var at den var god. Grete hadde ikke funnet på noe, hun hadde bare skrevet ned ting jeg hadde sagt på den balkongen og fjernet alle unnskyldningene mine. Det sto at jeg likte menn som tåler at en dame ler høyt, at jeg ikke ville ha middag på restaurant, og at jeg helst ville møtes ute. Jeg hadde aldri klart å skrive noe sånt selv, for jeg ville ha pakket hver setning inn i tre forbehold. Da jeg ringte for å kjefte, var det egentlig fordi hun hadde sett meg tydeligere enn jeg orket.

Av tjueseks var det tjueto som skrev om utseendet mitt uten å ha sett et bilde, tre som skrev hei og ingenting mer, og én som skrev om vær. Han het Eirik, han var femtien, og han hadde skrevet at hvis jeg virkelig var ferdig med å være fornuftig, burde jeg se soloppgangen som aldri kom, og at Mjelle var finest rundt ett om natta når alle andre hadde dratt hjem. Han skrev ikke et ord om kroppen min. Det gjorde meg mer nysgjerrig enn de tjueto til sammen. Jeg svarte samme kveld, og jeg lot være å fortelle at det ikke var jeg som hadde skrevet annonsen.

Vi skrev sammen i ti dager. Han var elektriker, hadde to voksne barn og en båt han brukte for lite, og han svarte alltid innen en time men aldri med en gang, noe jeg satte pris på. Jeg fortalte til slutt om Grete og balkongen og de tjueseks meldingene. Han ble stille i et kvarter. Så skrev han: Så du mener at jeg har skrevet med annonsen i ti dager og ikke med deg? Jeg svarte at det var omtrent sånn, og at jeg gjerne ville rette opp i det. Han foreslo lørdag, kaia ved Glasshuset, klokka elleve på kvelden.

Jeg brukte halvannen time på å bli klar for en mann jeg skulle møte midt på natta. Grete sendte melding tre ganger og fikk ingen svar. Han sto ved rekkverket med ryggen til da jeg kom, i skjorte og jakke, og da han snudde seg så jeg med en gang at han var nervøs, og det gjorde at jeg ikke var det lenger. Vi ga hverandre hånda, som to som skulle signere noe. Så lo vi begge av det, og han sa at bilen sto ved det gamle rådhuset, og at Mjelle lå tjue minutter nordover hvis jeg fortsatt ville.

Jeg hadde ikke vært på Mjelle siden barna var små. Vi parkerte og gikk ned til den hvite sanden med den rare lyse sommernatta over oss, og havet lå helt stille, og det var ingen andre der. Vi satt i en sanddyne og snakket i en time. Han fortalte at han hadde sluttet å lete for to år siden og at han leste annonser mer av vane enn av håp. Jeg fortalte at jeg hadde glemt hvordan man sier at man vil noe. Han spurte om jeg ville prøve å si det nå. Så jeg sa det.

Han kysset meg der i sanden med den lyse himmelen i øynene mine. Jeg hadde ikke blitt kysset skikkelig på fire år, og jeg hadde glemt hvor mye av kroppen som er med på det. Hånda hans gikk innenfor jakka mi og opp langs ryggen, og han dro meg nærmere til jeg satt halvveis over fanget hans. Det var kaldt i lufta og varmt under klærne. Da han la meg ned i sanden, med jakka hans under skuldrene mine, kjente jeg at jeg lo av ren overraskelse, og han spurte hva som var morsomt, og jeg sa: ingenting, fortsett. Han hadde radioen på uten lyd, og jeg husker at jeg tenkte at det var mange år siden noen hadde hatt det travelt med å få meg hjem.

Vi ble ikke liggende der. Det var for kaldt, og han sa, med munnen mot halsen min, at han hadde et hus tjue minutter unna og at ingenting i det huset var av sand. Vi kjørte tilbake med håret fullt av salt. Jeg husker hele den kjøreturen: hånda hans på låret mitt hele veien, og lyset over Saltenfjorden som ikke ville bli mørkt, og at jeg ikke tenkte én gang på hva klokka var eller hva jeg skulle si til noen etterpå.

Inne hos ham rakk vi ikke lenger enn til gangen. Han presset meg mot veggen ved siden av skoene og fikk av meg jakka, og jeg fikk av ham skjorta med altfor mange knapper, og så løftet han meg opp slik at jeg måtte holde meg rundt halsen hans. Han bar meg inn på soverommet og la meg ned, og så kledde han av meg helt, langsomt, mens han så på meg hele tiden. Det var det som gjorde det. Ikke fart, ikke triks, bare en mann på femtien som tok seg tid med en kropp som har levd i førtifem år.

Han begynte med munnen, og jeg holdt hendene i håret hans og hørte meg selv si ting jeg ikke hadde sagt høyt siden nittitallet. Da han kom opp igjen og inn i meg, gjorde han det langsomt første gangen og hardere etterpå, og jeg ba ham om det hardere selv. Gardinene var tynne, og det lyse natteslyset lå over hele rommet, så jeg så alt: ansiktet hans, armene, min egen hånd på brystkassa hans. Vi holdt på til fuglene begynte, og de begynner tidlig her oppe. Jeg sovnet klokka fire med ansiktet mot skulderen hans.

Om morgenen satt vi i badekåper på trappa hans og drakk kaffe mens noen klippet plenen et sted i nabolaget, og jeg sendte Grete én melding: Jeg er ikke ferdig med å kjefte på deg. Hun svarte med tre utropstegn og ingenting mer. Eirik spurte om jeg kom til å slette annonsen nå. Jeg sa at jeg ikke visste, for jeg hadde jo aldri skrevet den. Han sa at jeg kanskje burde skrive min egen versjon, og at han gjerne ville lese den.

Det er det jeg holder på med nå. Jeg sitter på balkongen min i Bodø med sola fortsatt oppe og prøver å skrive fire linjer som faktisk er mine. Det er vanskeligere enn jeg trodde, for Grete traff noe da hun skrev at jeg var ferdig med å være fornuftig. Jeg leser andres sexkontaktannonser for å se hvordan folk gjør det, og halvparten av dem lyver litt, og det er greit. Jeg vet ikke om jeg legger den ut i kveld eller i morgen. Men jeg vet at når jeg gjør det, er det jeg som har skrevet den.