Vi skrev annonsen sammen ved kjøkkenbordet

Silje, 36 · Trondheim

Det var Espen som sa det først, en kveld i februar da vi lå i sengen på Møllenberg og hørte på at naboen over oss gikk frem og tilbake. Han sa det slik man sier ting man har tenkt på lenge og prøvd å la være å si: lavt, mot taket, uten å se på meg. Han spurte om jeg noen gang hadde tenkt på hvordan det ville være med en mann til i rommet. Jeg lå stille lenge. Så sa jeg at jeg hadde tenkt på det mer enn han ante, og det var sant, og jeg tror han ble like overrasket som lettet.

Vi snakket om det i tre uker før vi gjorde noe. Vi hadde vært sammen i ni år, gift i seks, og vi hadde et sexliv som var godt og trygt og litt for kjent. Ingen av oss ville ha noe som truet det. Det var derfor det tok tid. Vi ble enige om reglene før vi ble enige om noe annet: Alt skulle skje hjemme hos oss. Jeg skulle kunne stoppe når som helst. Han skulle kunne stoppe når som helst. Og ingen fra jobben, ingen fra vennekretsen, ingen vi noen gang hadde møtt. En fremmed, én gang, og så skulle vi se.

Vi skrev annonsen en fredag ved kjøkkenbordet, med hvert vårt glass hvitvin og laptopen mellom oss. Det tok over to timer. Espen ville skrive mye om hvem vi var. Jeg ville skrive lite. Han ville ha med at vi var «et etablert par». Jeg sa at det hørtes ut som en bank. Til slutt ble det slik: «Par, 36 og 39, Trondheim sentrum. Hun har lyst på to menn, han har lyst til å se det. Vi søker en rolig, ren, voksen mann som kan følge regler og la seg lede. Ikke bilde i første melding.» Jeg la den ut på siden for sexkontaktannonser klokken halv elleve, og så satt vi og så på hverandre som om vi hadde satt fyr på noe.

Svarene kom hele helgen. Espen leste dem høyt ved frokostbordet på lørdag med den samme stemmen han bruker når han leser avisen, og vi lo av de fleste. Menn som ikke hadde lest annonsen. Menn som sendte bilde i første melding likevel. Menn som ville ha meg alene, uten Espen, og som ikke skjønte at det var hele poenget. Men søndag kveld kom det én som var annerledes. Han het Martin, sa han, han var førtitre, han bodde på Lade og han skrev at det å «la seg lede» var det han satte mest pris på i annonsen, for han hadde ikke behov for å være den som bestemte. Han spurte hva reglene våre var før han spurte om noe annet.

Vi skrev med ham i en uke, begge to, fra Espens telefon. Det var Espen som stilte de praktiske spørsmålene og jeg som stilte de andre. Martin svarte rolig på alt. Han hadde gjort dette to ganger før, sa han, begge ganger med par, og begge ganger hadde han gått hjem etterpå og ikke tatt kontakt igjen med mindre paret ville. Da vi endelig ba om et bilde, sendte han et der han sto ved Nidelva i regnjakke og så ut som en helt vanlig mann på vei hjem fra jobb. Det var det som overbeviste meg. Han så ikke ut som en som gjorde dette. Han så ut som en som ville.

Dagen før spurte Espen om jeg var sikker. Vi sto på kjøkkenet og lagde middag, og han spurte det med ryggen til, slik han hadde begynt hele greia. Jeg sa at jeg var mer sikker enn ham, og det var sant. Det var meg det handlet om, jeg som skulle ligge der med to menn, og jeg hadde kjent hele uken hvordan tanken satt i kroppen og ikke ville slippe. Jeg hadde tatt meg selv i å se på fremmede menn i Nordre gate og lure på hvordan de ville være. Det var ikke Martin jeg gledet meg til. Det var å bli sett på av Espen mens en annen tok meg.

Vi ba ham komme en torsdag klokken åtte. Jeg husker at jeg vasket badet to ganger den dagen og at Espen kjøpte inn øl han ikke drakk. Da det ringte på, gikk Espen og åpnet, og jeg sto i stuen og hørte to menn hilse på hverandre i gangen med den forsiktige høfligheten menn har når de ikke vet hva de skal gjøre med hendene. Så kom Martin inn, og han var høyere enn på bildet og roligere enn jeg fryktet, og han hilste på meg med et lett håndtrykk og sa at han hadde med seg noe å drikke hvis vi ville, og at han hadde parkert på Bakklandet, og at det var fint hos oss.

Vi satt i sofaen en halvtime, jeg i midten. Det var Espen som la hånden på låret mitt først, slik vi hadde avtalt, og det var jeg som tok Martins hånd og la den på det andre. Jeg kjente at Martin ventet, at han ikke rørte seg før jeg beveget hånden hans videre, og den tålmodigheten gjorde noe med meg. Espen kysset meg. Så snudde jeg hodet og kysset Martin, og det var fremmed og rart og helt riktig, og jeg hørte Espen puste tyngre ved siden av meg.

Vi tok det inn på soverommet. Det var Espen som kledde av meg, sakte, mens Martin sto ved fotenden og så på, akkurat slik Espen hadde sagt at han ville. Så la Espen meg ned og nikket til Martin, og Martin kom opp i sengen og la munnen sin på meg mens Espen holdt hånden min og så på ansiktet mitt. Jeg hadde aldri kjent noe lignende. To par hender. To pust. Jeg kom en gang bare av det, av å bli sett på av mannen min mens en fremmed lå mellom lårene mine.

Etterpå var det Espen som kom inn i meg først, mens Martin lå ved siden av og strøk meg over brystene og kysset halsen min. Så byttet de, uten at noen sa noe, som om det var innøvd. Martin var annerledes, langsommere, mer forsiktig i begynnelsen, og så mindre forsiktig da han skjønte at jeg tålte det. Jeg holdt Espen i hånden hele tiden. Jeg husker at jeg så på ham mens Martin tok meg, og at Espen så på meg med et uttrykk jeg ikke hadde sett på ni år, som om han så meg for første gang igjen.

Martin ble i under en time etter. Han dusjet, takket for seg, hilste på Espen med samme høflige håndtrykk som da han kom, og gikk. Han skrev én melding senere den kvelden: takk, og si ifra hvis dere vil igjen, ellers ønsker jeg dere alt godt. Vi svarte ikke den kvelden. Vi lå i sengen på Møllenberg, jeg og Espen, med naboen som gikk frem og tilbake over oss, og snakket til klokken to om hva vi hadde gjort.

Det er tre måneder siden nå. Vi har ikke møtt Martin igjen, og vi har ikke møtt noen andre, men annonsen ligger fortsatt ute, og Espen leser fortsatt svarene høyt ved frokostbordet med avisstemmen sin. Det gjør noe med oss, bare det. Å vite at vi kan. Sist lørdag spurte han om vi skulle skrive en ny kontaktannonse, en som var litt mer presis på hva vi ville denne gangen, og jeg sa at jeg skulle tenke på det. Jeg har tenkt på det siden. Jeg tror svaret er ja, og jeg tror vi kommer til å krangle om hvert eneste ord igjen.