Vi svarte på annonsen hans, ikke omvendt

Ragnhild, 36 · Drammen

Even hadde snakket om det i to år, på den måten menn gjør når de egentlig ikke tør: som en spøk på vei hjem fra fest, som noe han hadde lest om, som et spørsmål stilt i mørket klokka ett. Jeg hadde ledd av det hver gang. Så kom den vinteren der jeg fylte trettiseks og vi hadde bodd på Strømsø i syv år, og en kveld i februar sa jeg, helt rolig over oppvasken, at hvis vi skulle gjøre det, måtte vi slutte å snakke om det som om det var en vits. Han ble stående med tallerkenen i hånda og sa ingenting på lenge.

Det jeg ikke ville, var å legge ut en annonse selv. Jeg kjenner folk i denne byen. Jeg jobber i en bransje der alle har jobbet sammen med alle, og tanken på at det skulle ligge en sexannonse fra et par på Strømsø ute for enhver å lese, gjorde meg kald. Så jeg foreslo det motsatte: vi legger ikke ut noe. Vi leser, og vi svarer. Da er det vi som velger, og det er vi som bestemmer når de får vite noe som helst om oss.

Vi brukte fire kvelder på det. Det ble nesten en slags rar hobby, vi to i sofaen med hver vår telefon og en flaske rødvin, og jeg innrømmer at det gjorde noe med oss lenge før vi traff noen. Vi leste høyt for hverandre. Vi kranglet om hvem som virket hyggelig og hvem som virket som en katastrofe. Vi ble enige om tre ting: han måtte ha skrevet ordentlig, han måtte ikke ha bilde av seg selv i speilet på et treningsstudio, og han måtte bo i nærheten, men ikke for nær.

Annonsen vi til slutt svarte på, var fra en mann på førti i Drammen sentrum. Han skrev at han hadde vært alene i tre år, at han likte å bli likt, og at han visste at det som regel er kvinnen i et par som bestemmer om noe skal skje, og at han derfor helst ville skrive med henne. Det var den setningen. Even syntes den var litt frekk. Jeg syntes den var ærlig, og jeg var den som skrev svaret, og fra første melding var det meg og ham som skrev, med Even lesende over skulderen min.

Vi skrev sammen i tre uker. Han het Martin. Vi stilte krav han svarte greit på, og han stilte ett selv: at vi skulle møtes alle tre på en kafé først, uten at noe skulle skje den kvelden, uansett hvor bra det gikk. Vi møttes på Bragernes torg en lørdag i mars, klokka tolv på dagen, med folk og barnevogner og vår rundt oss. Han var lavere enn jeg hadde sett for meg, med briller, og han ga Even hånda først. Det var smart gjort. Jeg så at skuldrene til Even falt ti centimeter.

Vi satt der i to timer og snakket om alt annet. Jobb, hytter, en skitur til Spiralen, hvorfor ingen bor i Drammen frivillig og hvorfor alle som gjør det blir. På vei hjem over Gyldenløve bru sa Even at han var usikker. Jeg spurte på hva. Han sa: på om jeg kommer til å like å se deg med en annen. Jeg sa at det var lov å ombestemme seg helt til det skjedde, og også midt i, og at det gjaldt oss begge. Så gikk vi hjem og hadde den beste kvelden vi hadde hatt på år, bare oss to. Jeg husker at jeg tenkte på hjemveien at vi to aldri hadde snakket så ærlig sammen som vi gjorde den ettermiddagen, og at det i seg selv var verdt hele greia, uansett hva som skjedde videre.

Det tok tre uker til før vi sa fra. Vi ble enige om at det skulle være hos oss, på en fredag, og at koden var enkel: hvis en av oss sa at nå er det kaffe, så var kvelden over uten spørsmål. Jeg var mer nervøs enn jeg hadde vært på bryllupsdagen vår. Jeg skiftet tre ganger. Even ryddet en stue som allerede var ryddig. Martin kom ti på åtte med en flaske vin og en pose med noe fra bakeriet, som om han kom på middagsbesøk, og det var akkurat riktig.

Den første halvtimen var stiv. Vi satt og snakket om ingenting med hver vårt glass, og jeg tenkte at dette kom til å ende med at vi tok en kaffe og ønsket hverandre lykke til. Så la Martin hånda si på kneet mitt midt i en setning, og han så på Even mens han gjorde det, ikke på meg. Even nikket. Det var alt. Det var det som veltet hele kvelden over, det lille nikket fra mannen min i sin egen stue.

Martin kysset meg i sofaen, langsomt, mens Even satt i stolen rett overfor. Jeg trodde jeg kom til å bli sjenert av å bli sett på slik. Det motsatte skjedde. Jeg kjente hvordan hver eneste bevegelse ble tydeligere fordi noen jeg elsker satt og fulgte med, og da Even etter hvert kom bort og satte seg bak meg og holdt håret mitt vekk fra ansiktet mitt mens Martin kledde av meg på overkroppen, var det ingenting igjen av de to nervøse menneskene som hadde ryddet stua tidligere på kvelden.

Vi endte på soverommet, alle tre. Jeg hadde tenkt mye på hvordan man i det hele tatt organiserer noe sånt, og svaret er at man ikke organiserer det. Jeg lå mellom dem, og jeg hadde en munn på halsen og en annen mellom bena mine, og på et tidspunkt mistet jeg helt oversikten over hvem som gjorde hva. Jeg husker Even sitt ansikt, veldig nært, mens Martin var inni meg, og at han så på meg hele tiden og spurte uten ord om det var bra. Jeg sa ja med hele meg. Jeg kom to ganger, den andre gangen så høyt at jeg skammet meg litt etterpå.

Ingen sa kaffe. Martin dro klokka halv to, og han gjorde det pent: han dusjet, takket for seg, sa at han hadde det fint og at vi kunne ta kontakt hvis vi ville, uten å mase. Da døra gikk igjen, ble Even og jeg stående i gangen og se på hverandre. Så begynte han å le, og så begynte jeg, og så gikk vi inn igjen og hadde sex to ganger til, vi to, som om vi nettopp hadde funnet hverandre.

Det er fire måneder siden nå. Vi har sett Martin to ganger etter det, og en gang avlyste vi fordi jeg ikke var i humør, og han svarte bare at det var helt greit. Vi snakker fortsatt om den kvelden. Ikke hver dag, men den ligger der, og det er noe med å ha en hemmelighet sammen som gjør at man ser litt annerledes på hverandre over frokostbordet. Vi har ikke fortalt det til et eneste menneske. Vi kommer ikke til å gjøre det heller.

Jeg leser fortsatt annonser noen kvelder, med Even sovende ved siden av meg. Vi har fortsatt ikke lagt ut noe eget, og jeg tror ikke vi kommer til å gjøre det. Det er bedre sånn: å være de som leser, de som velger, de som skriver det første svaret. Det ligger to kontaktannonser i Drammen som jeg har lest flere ganger enn jeg burde denne uka. Jeg har ikke sagt det til Even ennå. Jeg tenker jeg venter til fredag.